ØNSKET AV OBAMA:  Jens Stoltenberg skal ha tilbrakt vinterferien i møter med blant andre Barack Obama i Det hvite hus, ifølge Dagens Næringsliv. USAs president ønsker Stoltenberg som ny generalsekretær i NATO. Her fra et møte i Det hvite hus ifjor høst. 
Foto: Ørjan F. Ellingvåg/ Dagens Næringsliv / NTB scanpix
ØNSKET AV OBAMA: Jens Stoltenberg skal ha tilbrakt vinterferien i møter med blant andre Barack Obama i Det hvite hus, ifølge Dagens Næringsliv. USAs president ønsker Stoltenberg som ny generalsekretær i NATO. Her fra et møte i Det hvite hus ifjor høst. Foto: Ørjan F. Ellingvåg/ Dagens Næringsliv / NTB scanpixVis mer

Jens blir stor

Jens Stoltenberg er alltid blitt spådd en stor framtid. NATO er ganske svært, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Utenriksminister Børge Brende gliste enda bredere enn vanlig da han kommenterte nyheten om at Jens Stoltenberg kan bli ny generalsekretær i NATO. Det er en stor fjær i hatten for Norge å bli tildelt en av verdenssamfunnets absolutt viktigste toppjobber. Og den kommer dertil med en bonus. Regjeringen blir kvitt en brysomt flink konkurrent.

Til tider har det virket som andre har vært mer opptatt av Jens Stoltenbergs internasjonale karriere enn han selv. Seinest i Aftenposten søndag skrev Venstres Abid Raja en overstrømmende bursdagshilsen til Stoltenberg, hvor han hyllet både politikeren og mennesket som et stort forbilde. Stoltenberg er ikke bare den klart beste debattanten i norsk politikk, ifølge Raja, men også vakker, sympatisk og inkluderende. Tatt i betraktning det alt annet enn hjertelige forholdet mellom Venstre og Ap, vakte den utilslørte beundringen en viss oppsikt, men Rajas konklusjon var klar: Få ham ut! Norge må dele ham med resten av verden.

Venstre-politikeren tenkte naturligvis på klima, og mange har vel sett for seg at Stoltenberg skulle ta sitt mangeårige engasjement for blant annet regnskogen og vaksineprogrammet helt til topps i FN-systemet. Det er mer overraskende om det blir toppjobben i NATO, men det er likevel pussig å mene han ikke har erfaring nok fra forsvars- og sikkerhetspolitikk. Stoltenberg har vært statsminister i nesten ti år og er dermed en av Europas lengstsittende statsledere i moderne tid. Han har i tillegg solid internasjonal erfaring fra FN.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke akkurat som om han må lese seg opp de neste månedene.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Skulle han bli tilbudt jobben, takker han ja. Mye tyder på at det vil skje. Han er angivelig ønsket av både Angela Merkel og Barack Obama, og da han selv kommenterte ryktet, avviste han det ikke som hypotetisk. Erna Solberg sier til Dagbladet at han vil bli en utmerket generalsekretær og at det er bra for Norge.

Det er flere grunner til at han er en naturlig kandidat, i tillegg til at han har en høy stjerne internasjonalt. I dagens sikkerhetspolitiske klima er det en stor fordel at den neste NATO-sjefen har et godt forhold til Russland, slik Stoltenberg har demonstrert ved flere anledninger, ikke minst gjennom avtalen om delelinjen og håndteringen av nordområdene. Motsatt svekker den seinere utviklingen sjansene for den hittil antatt sterkeste kandidaten, Radoslaw Sikorski, som er fra Polen.

Det mest åpenbare som taler mot Stoltenberg er at den avtroppende generalsekretæren, Anders Fogh-Rasmussen, også er fra Norden, men vil stormaktene virkelig ha Stoltenberg, står heller ikke det i veien.

Han sier ja til å bli generalsekretær i NATO, men i utgangspunktet var ikke Jens Stoltenberg på jakt etter en internasjonal jobb. Med mindre det var toppjobben i FN, som du heller ikke sier nei til, men langt ifra er sannsynlig blir tilbudt en nordmann, var han ikke lysten på å bo i New York og slukes opp av det enorme FN-byråkratiet. Da var det fortsatt mer fristende å ta en pust i bakken etter åtte harde år og arbeide for å ta igjen regjeringsmakta. Da kunne han bli historisk.

Men livet i opposisjon er unektelig et antiklimaks etter å ha sittet som statsminister for en flertallsregjering i så mange år. Det må føles som å snu bunken. Den hjemlige debatten er mer smått enn stort, og selv om han fortsatt gyver løs som om det er valgkamp, er kanskje ikke lenger hjertet hans med.

Dessuten har han en arvtaker som står klar til å ta over ledelsen av partiet. Det er ikke nestleder Helga Pedersen, som i sin tid ble utropt til en ny Gro, men nå ikke engang tiltros å ta vare på partiet i noen måneder mellom Stoltenbergs eventuelle avgang og neste landsmøte. Det er heller ikke Trond Giske, lenge omtalt som Trondprinsen, men nå angivelig forsonet med å forbli uten krone. Hadia Tajik er ennå for ung.

Det blir Jonas Gahr Støre, som ikke er født inn i partiet, men vokst inn i det. Han har alltid vært populær langt utenfor Ap og vært Stoltenbergs utvalgte, men har måttet vise større bredde og folkelighet innad. Det sier mye om Stoltenbergs posisjon at han suverent har kunnet berede grunnen for arverekkefølgen i et parti som alltid har vært revet mellom fløyene.

Jens Stoltenberg går av, fordi han har oppnådd mer enn de fleste i norsk politikk, og nå er det enda større utfordringer som venter. På søndag fylte han 55 år og ble hyllet som om han var 90.

Da er det på tide å komme seg videre.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV TERJE MOSNES

Lik Dagbladet Meninger på Facebook