Jens M. Johansson tar en Knausgård uten demoner

Men boka hans kunne trengt noen av dem.

DYPT SAVN: Jens M. Johansson er blant de (altfor) mange samtidsforfattere som skriver seg ut av sorgen over å miste en forelder. Her sammen med sin mor, som også dukker opp i romanen. FOTO:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
DYPT SAVN: Jens M. Johansson er blant de (altfor) mange samtidsforfattere som skriver seg ut av sorgen over å miste en forelder. Her sammen med sin mor, som også dukker opp i romanen. FOTO:Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Les også intervju med Jens M. Johansson her.

ANMELDELSE: Det kan synes som om det har gått inflasjon i forfattere som i selvbiografisk form skriver om sin mors eller fars død. Sist i Helene Uris «Rydde ut», nå i Jens Johansson «Bryllup og begravelser».

Ifølge ham selv er boka en slags Knausgård uten dennes demoner. Velskrevet som boka er, hadde noen smådjevler med fordel spritet opp denne teksten.

DN-journalisten Jens M. Johansson debuterte med novellesamlingen «Bisettelsen har funnet sted» (2002), og har siden utgitt tre romaner. Debuten var inspirert av hans fars altfor tidlige død. Det er også sentralt i denne boka. Faren døde av hjerteinfarkt da Jens var 22 år gammel, en hjertesvakhet som Jens selv har arvet. «Det er som om et stort mørke ligger over livet mitt», skriver han om denne sorgen — og frykten for egen tidlig død.

Skilsmissebarnets sårhet
Jens M. Johansson er selv hovedperson i denne boka. Han er nærmere førti, bor på Grünerløkka med kona Tea og to små barn, og sliter med et manus han ikke riktig får dreisen på. Fortellingen er skrevet i memoarform: Delvis i nåtid; smått og stort om ekteskap, kompisfyll, barnehagelevering, ferier, begravelser og høytider. Delvis med tilbakeblikk til en oppvekst som var kjærlighetsfylt, men preget av savn. Skilsmissebarnets savn.

Jens M. Johansson tar en Knausgård uten demoner

Dette er skilsmissebarnets såre fortelling.

Jens' svenske foreldre skilte seg da han var liten, og faren reiste tilbake til Sverige. Der fikk han fikk ny kone og to døtre. Jens vokste opp hos moren, som bosatte seg på Frogner med ny mann og etterhvert tre døtre. Det er savnet etter faren — både da han levde og etter at han døde — som gjennomsyrer denne boka. En selsom far — journalist og revolusjonær - som ikke alltid hadde tid til sin sønn.  

Frodig slekt
«Bryllup og begravelser» er også en slektsroman - om en frodig borgerlig svensk familie - onkler og tanter og besteforeldre. Morfaren var en velkjent, etter hvert nokså rik, kunstmaler, farfaren atlet og forretningsmann, som ble offer for sin egen stormannsgalskap. De underholdende fortellingene om dem, er skrevet som selvstendige historier med et velplassert «sånn ser jeg det hvertfall for meg».

Johansson har en særdeles lett penn. Romanen er velformulert og lettskrevet med elegante overganger. Han har gitt slekta fiktive navn, mens andre er «virkelige». Her er minner fra en fest der han satt ved siden av Dag Solstad, og samtaler med Roald Helgheim, som støttet Jens da han var ung journalist i Klassekampen. I en balansert og sympatisk bok uten de store avsløringer — verken av eget eller andres liv.  

«Jeg har reist en kraftig mur mellom journalistikken og litteraturen. På den ene siden har jeg skrevet sant, men også forgjengelig, tullete og ganske smått. På den andre siden har jeg viet meg til løgn og unnamanøvre», skriver Johanssen avslutningsvis, og fastslår at han med denne boka for første gang har klart å være ærlig.

For memoaraktig
Betyr det at journalistikken er ærlig, men overfladisk - og fiksjonen dyp, men løgnaktig? Og dermed at den (fiktive) selvbiografien er den «sanneste» sjangeren? Det er i beste fall en forenkling. Det er jo ikke sånn at fiksjon er ensbetydende med løgn.

Tvert om går det an å hevde at nettopp fiksjonen kan være ærligere, for der trenger du ikke ta hensyn. Hensyn Knausgård aldri tok. Det kostet omgivelsene. Hensyn Johansson åpenbart tar. Det gjør dette til en nokså flat roman.

Det blir for snilt, for overfladisk, for mimrete — for memoaraktig.   Og er vi lesere egentlig ute etter en forfatter som føler han skriver ærlig om sitt liv? Vi vil jo bare ha en god bok. Forfatteri kan ikke forfalle til terapi.