Jensenreformen

Jeg vil nå få en slutt på denne klagesangen over det norske helsemaskineriet. Det er sikkert flere enn undertegnede som lar seg irritere av skrytet over vår velstand mens det ikke går en dag uten at samfunnets vakthunder bringer skrekkmeldinger fra helsesektoren.

Skandalene står i kø og min lille føljetong føyer seg inn i den ustoppelige strøm av klager, for ikke å snakke om de mange brev jeg har mottatt av folk i fortvilelse som ikke får sine jeremiader på trykk.

Mikken er på plass? Det ble et lite avbrekk i form av pustestopp og tørste. Jeg tar nå bredspekret antibiotika i håp om at de skal få has på noen aggressive mikrodjevler.

Hva snakket jeg om? Jo, det var visst noe om det paradoksale i at i verdens rikeste land, så blir det sagt nesten like ofte som skrekkmeldingene om helsesektorens nesten utømmelige tilgang på tragedier i stadige klager om køer, om overfylte sykehus og tomme sykehus. Å være helseminister skulle nok det organisatoriske geniet Gudmund Hernes fort få merke er noe langt mer vanskelig å reformere enn det å få barn direkte fra barnehagene til skolebenken. Selv har jeg mer eller mindre i spøk forestilt meg at man på Stortinget tar opp til drøfting noe jeg har kalt «Jensen-reformen»; den burde ikke bli verken inflasjonsdrivende eller få Det norske huset til å riste i sammenføyningene. Det burde heller ikke være til skade for kommende generasjoner. Det er noe med at når man er gammel og syk, kanskje er det noen som bor alene hjemme, til og med folk som ikke trenger hjelp til alt mulig, men folk som bor uten noe stort oppbud av venner. Folk som av og til blir så ensomme at de tar livet av seg. I det hele tatt, mennesker som synger på det siste verset. Så lyder det et klikk i postkassen. Og der, blant det store antall reklamer for alt fra lampeskjermer til kattemat, alt mulig som koster 99 kroner istedenfor 100 kroner, et tilbud fra bokklubben om filosofiens historie til spottpris samt en Immanuel Kant-skjorte på kjøpet, eller i heldigste fall en hilsen med ønske om god bedring fra en slektning fra den andre siden av Atlanterhavet, sorterer man ut posten og finner en avlang, fascistbrun konvolutt. Det gir en følelse av å motta noe fra skattedirektoratet eller en innkallelse som vitne i en mordsak. Den lille konvolutten er egnet til å skape angst og før man åpner den tar man en lykkepille. Med skjelvende hender, hvis man da er i stand til å åpne den og ikke trenger hjelp til det også, leser man:

dato sånn og sånn...
Deres søknad om et trillebord er blitt avslått med hjemmel i lov bla-bla, i henhold til paragraf bo-bo-bo. De har anledning til å anke saken innen så og så lang tid, i 3 (tre) eksemplarer.
Undertegnet saksbehandler(e)
blu-blu-blu
dæ-dæ-dæ
rippi-tippi-tupp
kyss-meg-i-ryggen

Etter så og så lang tid dukker den samme lysebrune konvolutt opp og du leser omtrent det samme. Til slutt, etter denne utmattelsesstrategi, gir man opp, for man vet ikke hvor man skal henvende seg.

Nåvel, «Jensen-reformen» består i all sin enkelhet i å slippe våre kunstnere løs for å heve det estetiske nivået på disse konvoluttene. Når man åpner det og leser står det kanskje:

Kjære pasient.
Vi vet at du ikke har det så bra og du kan regne med at vi er innstilt på å hjelpe deg så godt vi kan. Men det er dessverre budsjettene som styrer det meste vi sysler med og det er mange om beinet. Når det gjelder trillebordet ditt kan vi glede deg med at vi allerede har purret på hjelpemiddelsentralen og håper du skal få det så fort det lar seg gjøre.
Noe i den dur. Hva som skulle gjøre denne enkle reform så svimlende dyr at man i pasientens interesser og av sosialøkonomiske hensyn ikke finner den praktisk gjennomførbar er mer enn jeg kan fatte.