FØRSTE BUDSJETT: Finansminister Siv Jensen legger frem årets statsbudsjett. Hun lover å jage ansiktsløse byråkrater.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FØRSTE BUDSJETT: Finansminister Siv Jensen legger frem årets statsbudsjett. Hun lover å jage ansiktsløse byråkrater. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Jensens flertallstyranni

Siv Jensen holder hva hun lover. Hennes budsjett appellerer til den tilfredse majoritet og jager ansiktsløse byråkrater i stat og kommune.

Kommentar

Endelig har vi fått se et vaskeekte forslag til statsbudsjett fra en finansminister fra Fremskrittspartiet. Mange har ventet i spenning i over 40 år. Slett ikke alle vil juble. Men det er i tråd med Fremskrittspartiets ånd, ideologi og politikk. Samtidig er det ikke rabiat. Det er ganske skoleflinkt, sydd sammen av Jensen selv og Finansdepartementets skredder-økonomer. Det er svakt ekspansivt, siden man bruker mer oljekroner enn noensinne, likevel godt innenfor handlingsregelen. Det forårsaker ikke bølger på børsen. Det har litt til de fleste. De rike får millioner i skattelettelser, og de fattige får wienerbrød. Gjennomsnittslettelsen i skatter og avgifter er ifølge Jensen 1600 kroner. Den vil ikke engang rekke til lunsj. Den er strødd så tynt utover at den for de aller fleste må oppleves som blå røyk.

Men for de rikeste betyr skattelettelsene mye. De vil betale millioner mindre i skatt. En senkning av satsen fra 1 til 0,75 prosent betyr mye for milliardærer. For dem som har en nettoformue på under en million kroner, de aller fleste, betyr endringen null og niks.

De kan til gjengjeld glede seg over reduksjoner i enkelte bilavgifter. Og uføretrygdede som har stor gjeld kan glede seg over en overgangsordning på tre år før skatteøksa knuser deres spinkle privatøkonomi.

Den sosiale profilen skurrer, sa Kristelig Folkepartis finanspolitiker, Hans Olav Syversen fra Stortingets talerstol. Jensen svarte at hun gleder seg til forhandlinger som skal ende med at et godt budsjett blir enda bedre. Kurringen dem imellom tyder på at både regjeringspartiene og KrF har plottet inn symbolseirene. Faktisk var Venstre mer kontant avvisende i tonen i går. Finanspolitiker Terje Breivik var tydelig på at dette ikke var et budsjett som Venstre kan støtte. Men han får vel også grønnfargede fjær i hatten etter endt forhandlingsrunde.

Det snedige med budsjettforslaget er at det trolig, med litt flikking i Stortinget, får flertall. Og at det allerede i utgangspunktet har en slags støtte i et ubestemmelig flertall av befolkningen. Harmen mot skjevfordelingen av skattelettelsene ble i stor grad tatt ut i fjor. Den sosiale indignasjonen overfor brutale kutt for enkelte uføretrygdede når neppe den tilfredse majoritet. De aller fleste vil av naturlige grunner tenke på seg og sitt. De har alt i dag kunnet registrere at det neppe blir verre. Og de som eier flere utleieleiligheter og som ifølge budsjettforslaget må betale mer i formuesskatt for sin tredje bolig, er nok et underlig lite mindretall uten noen sterkere forsvarer enn sjefen i Huseiernes Landsforbund, Peter Batta.

Det er denne, lett kyniske, treffsikkerheten om hvor det store gross befinner seg og hva de tenker som har vært Frp?s forse i alle år. Vil ikke de fleste heller ha skattelettelser, hvor små de enn er, enn skatteøkninger? Vil ikke de fleste heller ha gode, effektive myndigheter og tjenesteleverandører enn at de på død og liv er kommunale? Vil ikke de fleste heller handle avgiftsfritt på nettet enn å bekymre seg over tap av arbeidsplasser i varehandelen? Vil de ikke heller opereres raskt, gjerne privat, enn akkurat på et offentlig sykehus nær seg?

De færreste bryr seg om at de dynamiske effektene av skattelettelser er dårlig dokumentert. De var basert på antakelser og ideologi i fjor. De er det igjen i år.

Noen av forslagene til effektivisering i offentlig sektor klinger dessuten trolig vakkert også i Arbeiderpartiets ører. Ingen vil ha unødvendig byråkrati. Alle vil ha forenkling. Det raske og billige er bedre enn det langsomme og ineffektive.

Derfor blir også budsjettet mer komplisert å angripe, i hvert fall i det uendelige og særlig i harde ordelag. Da Ap-leder Jonas Gahr Støre refset Høyre og regjeringen for en patetisk dårlig OL-prosess, feilberegnet han publikums refleks. De fleste var lettet over at Høyre sa nei. De var ikke opptatt av om prosessen var god eller dårlig.

Sånn er det litt med statsbudsjetter også. Hver gang de legges fram blir de slaktet av opposisjonspartier og særinteresser. Men det øker nødvendigvis ikke sympatien for slakterne. Retningen - hvor det går - er ikke flertallet så opptatt av, før de henger etter fingrene utfor stupet. Heller ikke om politikken er i tråd med den norske modell. Det vet en finansminister fra Frp å utnytte. Og foreløpig har hun jo ikke vært direkte ond mot mange på en gang. Bare mot uføretrygdede med høy gjeld og mot unødvendige byråkrater i staten og kommunene. Og dem er det bare et mindretall som bryr seg om.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.