I RETTEN: - Den kjedelige realiteten er at Eirik Jensen har operert i en gråsone, der kriminelle hjelper politiet og politiet hjelper kriminelle. I denne gråsonen er heller ikke reglene helt klare og de dekker ikke alle handlinger, skriver kriminolog Nicolay Borchgrevink Johansen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
I RETTEN: - Den kjedelige realiteten er at Eirik Jensen har operert i en gråsone, der kriminelle hjelper politiet og politiet hjelper kriminelle. I denne gråsonen er heller ikke reglene helt klare og de dekker ikke alle handlinger, skriver kriminolog Nicolay Borchgrevink Johansen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Jensens jobb har vært å vite når han skal se den andre veien

Den type arbeid Eirik Jensen har spesialisert seg i, befinner seg i en av rettsstatens gråsoner. Og der er det ikke alltid mulig å identifisere en tydelig grense mellom rett og galt.

Meninger

Veien fra anseelse til fordømmelse er noen ganger kort. Eirik Jensen var tidligere en aktet og beundret politimann, nå står han tiltalt for korrupsjon og smugling av narkotika. I den endeløse strømmen av kommentarer og rettsreferater blir man stilt overfor den spennende muligheten for at Jensen er en forbryter. Mange faller for fristelsen å sette opp et rim med skurk og purk, og poenget er som i en kriminalroman, å finne ut om den som var helt hvit viser seg å være helt svart.

Den kjedelige realiteten er at Jensen har operert i en gråsone, der kriminelle hjelper politiet og politiet hjelper kriminelle. I denne gråsonen er heller ikke reglene helt klare og de dekker ikke alle handlinger. Hvor mye kan man feks hjelpe en kriminell før det blir korrupsjon? Og hva skal man gjøre med kriminelle som begår kriminalitet? Politi og juristier later som alle slike spørsmål er entydige og avklart. Men noe av det som kommer fram i saken mot Jensen og Cappelen, er at reglene og håndteringen av dem er uklare og tvetydige.

Det finnes regler, men noen av dem er illustrerende nok hemmelige. Instruksen for håndteringen av informanter er unntatt offentlighet. Hemmelige regler hører ikke hjemme i en rettsstat, men hemmeliggholdet er bestemt for å beskytte samfunnet mot de mest kriminelle miljøene. Dette er et arbeid som ligner på å forsvare rikets sikkerhet. Når rikets sikkerhet eller tilsvarende står på spill, da må rettssikkerhetsgarantier og almlinnelige lover vike. Dette er rettsstatens randsone, i overgangen mellom de grunnlovsfestede prinsipper om lovers universalitet og krigens anarki. Og som ikke det var nok indikasjon på at vi her opererer i rettsstatens gråsone, så føres altså saken delvis for lukkede dører.

Det gråsoneaktige viser seg imidlertid tydeligere i Jensens egne uttalelser under rettssaken.

De delvis hemmelige reglene som gjelder gir politiet så stort skjønnsrom at de knapt kan forventes å bli stilt til ansvar for det. Det besynderlige er at de ikke vil innrømme det. For Jensen selv er det forståelig, han ønsker å fremstille sin virksomhet som utvetydig på den rette siden av klart lovverk. Men det er for det første pussig at de øverste embetsmenn ikke hjelper til å forklare politiets egenart på dette feltet. Det er også rart dette skal være så vanskelig å snakke om for Jensens kollegaer.

På rettssakens tredje dag gjentok han flere ganger at informanter ikke slipper unna med kriminalitet og at det heller gis strafferabatt. Men han innrømmer at de har kunnet stille opp med små frysegoder, spesielt førerkort. De har også stilt opp for informantene, slik han selv stilte opp for Cappelen da han hadde store rusproblemer. Men de har ikke kompromisset med informanters kriminalitet, hevdes det.

Men her underslår politiets representanter en viktig bestanddel i det politifaglige arbeidet. Stikkkordet her er noe Jensen er sitert på i sin frie forklaring:

- Vi har et ordtak i politiet: De beste er ofte de verste. Du man ha en viss kriminell kompetanse for å meddele informasjon som kan brukes. (gjengitt i Dagbladet)

Dette er ikke noe Jensen finner på i sakens anledning. Poenget er antydet i både i selvbiografien og romanen han har skrevet (sammen med Øijord), men det tematiseres også i Anders Rasch-Olsens lærebok om informantarbeid. Rasch-Olsen sier at man må gjøre en avveining når det gjelder informanter, for jo mer en person er innvevd i de kriminelle miljøene, jo mer vil vedkommende vite. Omvendt vil en person på utsiden av miljøet ikke ha interessant informasjon å meddele.

Logisk nok betyr det at de beste informantene begår kriminalitet i en eller annen form selv. Dermed følger flere dilemmaer. Blant annet kan informanten styre politiet mot konkurrenter for egen virksomhet. En som selger narkotika kan eliminere andre i samme markedet. Jensen gir selv noen eksempler i selvbiografien sin, og Stein Lillevolden, den gamle høvdingen på ungdomshuset Blitz i Oslo hevder noe lignende i sin kommentar til Jensensaken.

Nå står mye av Jensens troverdighet og faller på hans påstand om at han ikke visste at Cappelen drev med hasjimport. Cappelen var Jensens beste kilde, sies det. Han hadde veldig mye kunnskap om mange miljøer og ikke minst om smuglerruter. Hvordan er det mulig at han ikke forsto at en så god kilde også var tungt innvolvert i kriminalitet? Cappelen sa han hadde bodd i Nederland og hadde mange kontakter.

Samtidig sier Jensens forsvarer at de «burde forstått» at Cappelen var involvert. Men det som kommer fram i rettsaken tilsier at han har handlet mot sin intuisjon og alt hva erfaring skulle tilsi. Jensen har mer eller mindre aktivt unngått kunnnskapen om Cappelens kriminalitet. Cappelen «dukket aldri opp» i informasjonsutvekslingen internt i politiet, sier han. Og de små hintene han fikk, som at Cappelen var gjenstand for spaning i Asker og Bærum, avfeier han med å si han ikke kunne vite om Cappelen var viktig eller perifer i den aktuelle saken.

Vi som ser dette utenfra kan aldri vite sikkert hva som foregår på innsiden av politiet, og det er nok best at det er sånn. Men dette fremstår som meget aktiv unngåelse av kunnskap om hovedkildens innvolvering i kriminalitet.

Det store spørsmålet for retten er om dette beviser eller understøtter Jensens skyld. Men det gjør det nok ikke i tilstrekkelig grad. For det første, fordi det i så fall ikke er Jensen som burde stå på tiltalebenken, men atskillige av hans tidligere sjefer. Det er feks vanlig at tjenestepersoner unnlater å rapportere om kontakter med sine informanter, sier Rasch-Olsen i sin masteravhandling fra Politihøgskolen. Og for det andre, fordi det er vanskelig å se at politiet kan operere med informanter og kilder, uten å se bort fra deres kriminalitet. Det er i overkant naivt å tro at politiet kan operere i dette landskapet uten å akseptere at det foregår kriminalitet av den eller den andre sorten.

Lillevoldens artikkel som er omtalt over, er mye delt på sosiale medier. For Lillevolden viser saken at politiet systematisk bryter sine egne regler. Men dette er for enkelt. Mye av politiets arbeid foregår i gråsoner, i den forstand at de opererer på felter som ikke er helt dekket med regler og normer. Dette gjelder i særdeleshet arbeidet med de mest aktive kriminelle miljøene. Man kan med rette spørre om det er smart å bruke informanter og kilder slik det kommer frem i denne saken, men det er også vanskelig å se for seg for seg at politiet ikke skal benytte slike metoder. Og når man først gjør det, innebærer det at politiet i praksis er nødt til å foreta avveininger mellom kriminalitet og informasjon.

Og det er muligens akkurat det Jensen har gjort. For å hjelpe til med å få denne avveiningen til å balansere, har han mer og mindre aktivt unngått informasjon som måtte få ham til å avbryte kontakten. Å unngå slik kunnskap er en innarbeidet aktivitet i flere organisasjoner enn politiet. I samfunnsvitenskapen er det en hel sjanger som tar for seg «uvitenhetens sosiologi». Grunnleggende sett er ikke dette særskilt for politiet.

Når man snakker med politifolk i uformelle sammenhenger, er det erfaringsmessig ikke så vanskelig å få dem i tale om disse avveiningene. Men når pressen skrur på lyset forandres alt. Da handler plutselig politikken om at man aldri aksepterer kriminalitet og deretter uttaler man seg gjerne med pompøse erklæringer om nulltoleranse.

Når Jensen sier at de beste er de verste, hevder han også at dette er ordtak de bruker i politiet; det er ikke bare ham, det er i hele etaten. Og ser man nærmere etter, er det et uttrykk som fanger opp avveiningene i gråsonen. Uttrykket forteller at slike avveininger er en iboende del av politiets virksomhet.

Poenget her er således ikke å hevde at Jensen er skyldig eller uskyldig. Poenget er å vise at den type arbeid han har spesialisert seg i, befinner seg i en av rettsstatens gråsoner. Og der er det ikke alltid mulig å identifisere en tydelig grense mellom rett og galt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook