Jensens norske modell

Det er ingen tvil om at Siv Jensen er motstander av den norske modellen. Derfor er det ubegripelig at hun har problemer med å definere den, skriver Stein Aabø.

MODELLSKEPTIKER:  Siv Jensen er i mot den norske modellen, men kan ikke definere den. Nina Hansen / Dagbladet
MODELLSKEPTIKER: Siv Jensen er i mot den norske modellen, men kan ikke definere den. Nina Hansen / DagbladetVis mer
Kommentar

Frp-leder Siv Jensen kom helskinnet fra sin landsmøtetale helt til VG-journalisten Lars Joakim Skarvøy ba henne definere «den norske modellen». Angrepet på modellen var nemlig en rød tråd i talen som ikke uventet begeistret forsamlingen. Men hun kunne ikke overfor revolverjournalisten redegjøre for hva «den norske modellen» egentlig er. Hun vred seg unna. Og lørdag morgen, da intervjuet sto på trykk, spredte hennes unnvikelser og uklare svar seg via anbefalinger på Twitter og dermed til de fleste redaksjoner.

Da Siv Jensen så var gjest i NRKs politiske kvarter i går morges, og der møtte landets fremste spesialist på modellen, Jens Stoltenberg, skulle man trodd at hun hadde lest seg opp på den. Men nei. Det er ubegripelig siden hun da hadde kunnet fyre løs på detaljene i modellen, som hun og hennes partifeller er sterkt imot, hver for seg og samlet: Et relativt høyt skattenivå, stor offentlig sektor, et trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere, sterke fagforeninger, sentral lønnsdannelse, offentlige velferdstjenester og stor grad av inntektslikhet.

Frp ble stiftet på grunnlag av Anders Langes opprør mot offentlige skatter og avgifter. Partiet har under Carl I. Hagen og Siv Jensen vært partiet som har ivret mest for de største skattekuttene. Frp har også vært mot sterke fagforeninger, særlig LO som i alle år har samarbeidet med Ap. På landsmøtet nå vedtok partiet å fjerne fagforeningsfradraget. Skjer det, vil organisasjonsgraden synke og dermed redusere fagforeningenes makt, men også svekke innflytelsen til arbeidstakerne som part i forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. Frp liker heller ikke sentral lønnsdannelse. Partiet har alltid ønsket at lønnsdannelsen skal skje lokalt. Frp har alltid vært mot en stor offentlig sektor. Hvor liten den bør være er ikke godt å vite, men partiet går i hvert fall inn for storstilt privatisering og konkurranseutsetting.

Som vi ser er Frp mot de fleste av modellens bestanddeler. Partiet har alltid hatt argumenter parat. Men ikke nå. Det er merkelig.

Internasjonalt har denne modellen blitt ansett som en suksessoppskrift i en slik grad at de andre borgerlige partiene har slåss om æren for den. Høyre og Venstre har ikke villet at Ap skal ha monopol på denne samfunnskonstruksjonen. Internasjonale toppledere har vist stor interesse for den. Seinest i forbindelse med fredsprisutdelingen til EU, da Frankrikes president François Hollande fikk et lynkurs av Stoltenberg. «Alle» har merket seg at det er mulig både å ha stor konkurranseevne og et høyt skatte- og velferdsnivå. Nordisk Råd har finansiert et stort forskningsprogram om modellen. Fafo leder nå et stort nordisk forskningsprosjekt, NorMod, betalt av de nordiske lands sosialdemokratiske partier og fagbevegelser.

Det er all grunn til å forske på modellen. Den kan som alt annet forbedres. Den har utvilsomt negative sider som sosialdemokrater og andre snakker mindre om. Men i hovedsak har den forbløffende godt omdømme ute og hjemme, basert på historisk gode resultater. EU-kommisjonens president Jose Manuel Baroso snakket alt for ti år siden opprømt om de nordiske lands «flexicurity». En uslåelig kombinasjon av sosial sikkerhet, godt lønnsnivå og stor omstillings- og innovasjonsevne i næringslivet. Modellen har dessuten brakt høy grad av harmoni i arbeidslivet. Norske fagforeninger streiker en gang iblant. Men det er ikke som i Frankrike, hvor det så å si er storm på Bastillen hver gang det er uenighet mellom arbeidstakerne på den ene side og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Da ser vi brennende biler, massive demonstrasjoner, økende mistillit mellom de styrende og de styrte.

Tillit er et kjennemerke ved den norske modellen. Tillit mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Tillit mellom borgere og myndigheter. Den tilliten har Frp gjort sitt ytterste for å bryte ned. Partiet er blitt stort på å representere en folkelig protest mot systemet og fange opp i seg den alminnelige misnøye. Det bidrar selvsagt til å bryte ned tilliten til systemet og øke forakten for den politiske elite. Carl I. Hagen var i nærheten av sitt gamle jeg da han i helga fortalte at han vil gå til sak mot staten for å ha ranet pensjonistene.

Hvis Siv Jensen hadde byttet ut begrepet «den norske modellen» i sin landsmøtetale med «systemet», «handlingsregelen» eller «byråkratiet», ville hun neppe brakt seg selv i vanskeligheter. Men ved å gå løs på en suksessoppskrift tilsynelatende uten å kjenne oppskriftens ingredienser, gir hun ris til egen bak. Med mindre begrepsforvirringen er ledd i en slu plan. I så fall har jeg gått på limpinnen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.