Jensens snikislamisering

Fremskrittspartiet har, sammen med andre innvandringskritiske partier i Skandinavia, funnet sin dystopi i Malmö, den tredje største byen i Sverige. Legitimiteten til nettopp å bruke Malmö, og da særlig bydelen Rosengård, som et eksempel på feilslått innvandring og integreringspolitikk har vokst etter at rapporten «Hot mot demokrati og värdegrunn» ble publisert i januar.

Denne ble i helga lagt til grunn for Siv Jensens refleksjoner over integrasjon i Norge under hennes tale til Frp’s landsstyremøte. Ved siden av å vise til en økende islamsk radikalisering i Rosengård, kommer denne rapporten med lite nytt i forhold til det bilde media og innvandringskritiske politikere rutinemessig har skildret av Malmö, nemlig som en oase for muslimsk radikalisme, hvor de svenske beboerne fremstilles som beleiret av gjengkriminalitet og arbeidsledighet. I 2004 fikk dette bildet internasjonal oppmerksomhet gjennom Fox News’ reportasjer om Malmö, som mest minnet om krigsjournalistikk. Her hjemme beskrev Aftenposten «Nordens tøffeste getto» (12.12.04) hvor politiet ikke tør rykke ut, og Dagbladet hadde en temaartikkel om «Nordens verste forstad» (31.07.06).

Det er dette bildet Siv Jensen nå mener kan underbygges med vitenskapelig dokumentasjon, og hun er ikke nødvendigvis helt på villspor. Mindre opptøyer har funnet sted. Det har blitt kastet stein mot brannvesen, politi og busser. Antallet drap, ran og voldelige familiefeider kan også gjennom antall oppslag i media se ut til å være høyere enn i andre skandinaviske byer.

Andelen av Rosengårds 22.000 innbyggere med utenlandsk bakgrunn er over 90 %. Dette høye tallet skaper selvsagt meget store utfordringer for Malmö kommune, som må finne boliger, tilby sosialhjelp, skoleplasser, og morsmålsundervisning til de nyankomne. Arbeidsledigheten i bydelen er på over 30%, og i avgrensede områder over 80%. Dette tradisjonelle bildet er riktig, men unyansert, ettersom de positive sidene innvandringen har gitt Malmö ikke inkluderes. Men det er ikke problemet med kriminalitet som Siv Jensen vil fremheve denne gangen. Nå vil hun bruke Malmö som et skrekkeksempel på hvordan islam er i ferd med å ta over deler av byen, og relatere dette til det hun gjenkjenner som en snikislamisering i Norge. I sin tale hevder Jensen at dersom vi tillater hijab i politiet, eller halalmat i fengslene, risikerer vi en situasjon hvor sharia tar over for norsk lov, nettopp slik som hun mener er tilfellet i Malmö.

Rapporten som ligger bak Jensens retorikk har blitt debattert grundig i Sverige, og har blitt kritisert særlig av religionssosiologen Mattias Gardell ved Lunds Universitet. Et sentralt argument rettet mot rapporten peker på at det ikke er mulig å lese av teksten hvordan forfatterne har kommet fram til sine konklusjoner. Rapporten er ikke etterprøvbar. Sånn sett kan den angivelige studien langt på vei minne om en tradisjonell pressedekning av Malmö, som beskrevet over. I hovedsak er den basert på dybdespørsmål til 30 personer ansatt i politi, skole og sosialtjeneste, altså sektorer som er i nær kontakt med Rosengårds mest belastede miljøer. Beboere er ikke selv blitt spurt. Forfatterne forsvarer utvalget av intervjuobjekter med å peke på at halvparten av Rosengårds befolkning byttes ut over fem år, og kan derfor vanskelig være i stand til å observere den type gradvise endringer som forskerne leter etter (kilde: Newsmill.se). Annen kritikk retter seg mot intervjuobjektenes fravær i teksten; man kan ikke vite hvem som har sagt hva.

Men hva i rapporten er det som faktisk støtter opp under Jensens påstand om at svensk lov er satt til side? I rapporten hevdes det at 29 av 30 intervjuobjekter mener de kan observere en økt radikalisering. Dette er en velkjent internasjonal trend som strekker seg fra Midtøsten til Europa, og burde dermed ikke overraske noen. Det sies ingenting om omfanget av denne økningen. Utover dette understrekes det at det faktisk er ganske få personer med radikale holdninger i lokalmiljøet i Rosengård, men at disse har stor påvirkningskraft. Deretter blir det spurt om hvilke drivkrefter som kan ligge bak radikaliseringen, og man trekker da fram marginalisering, høy arbeidsledighet og trange boforhold som årsaker, sammen med den politiske situasjonen i Midtøsten. Rapporten regner videre med at av 15 kjellermoskeer i Malmö, så finnes det tre til fem hvor et antivestlig voldelig budskap blir spredd. Særlig i et mindre boligblokkompleks i Rosengård, Herrgården, rapporteres det at enkelte beboere har blitt trakassert av selvutnevnte ordensmenn som passer på at ungdommer oppfører seg, og at kvinner må kle seg i henhold til islamsk skikk. Dessverre fortelles det aldri i rapporten hvor mange, eller hvem, som peker på disse omstendighetene, noe som gjør at vi sitter tilbake med et heller løst bilde situasjonen. Dette er langt fra den sharialovgivning vi forbinder med Afghanistan og Iran. Sharia nevnes heller ikke i rapporten, men er Jensens egen tolkning.

Eksempelet Rosengård gir grunnlag for mange problemstillinger som kan diskuteres i den norske debatten om integrasjon og innvandring, men Siv Jensen har vist at dette er en diskusjon som ikke bør styres av Frp. Jensen danner et konspirasjonsteoretisk bilde av islamister som gjennom manipulasjon forsøker å tvinge gjennom sin religiøse agenda gjennom privatskoler, og hvor deres agenter i politikken prøver å lure gjennom hijabbruk på offentlige arbeidsplasser. Heri ligger problemet ved Siv Jensens propagandistiske bruk av den svenske undersøkelsen; Vi vet faktisk ikke hvor utbredt den radikale islamismen er, verken i Malmö eller i Norge. Jensens beskrivelse av en bydel hvor svensk lov er erstattet med sharia og hvor politiet jages på dør er ikke riktig, og har heller ikke fotfeste i den kritiserte rapporten. Svensk lov gjelder.

Siv Jensens politiske motstandere går imidlertid, med sine svar, inn i en utspekulert felle. Allerede i sin tale forutser Jensen anklager om fremmedfrykt, og styrer derfor debatten vekk fra de faktiske problemstillingene som rapporten fremhever. Debatten føres vekk fra en løsningsorientert diskusjon over integrasjon, og danner istedenfor et polarisert bilde av innvandrere og innfødte. Sammenlikningen av Siv Jensens retorikk og opptakten mot nazismens jødeforfølgelser fortjener egentlig ingen kommentar. Argumentet faller på sin egen urimelighet, og spiller kortene i hånda på Jensen som nå kan fremstille seg selv både i en offerrolle og som den objektive debattant. Siv Jensen kan dermed rope ut etter en saklig debatt, og her har hun unektelig et poeng, selv om hun selv bare viser en begrenset interesse for det saklige.