UTFERDSTRANG: Carsten Jensens nye bok utgjør essensen av fire tiårs journalistisk virke som reisereporter.

Foto: Steinar Buholm/Dagbladet.
UTFERDSTRANG: Carsten Jensens nye bok utgjør essensen av fire tiårs journalistisk virke som reisereporter. Foto: Steinar Buholm/Dagbladet.Vis mer

Jensens verden

Carsten Jensens samling av gamle reisereportasjer er en best of-utgivelse som ikke lukter støv.

||| ANMELDELSE: Det kan være en prisverdig - eller en stormannsgal - sak å bestemme seg for å samle sine gamle reportasjer for nyutgivelse. Prisverdig, fordi gode avisartikler fra fortida kan være uovertrufne kilder til historisk innsikt, polaroidbilder av en tidsånd.

Stormannsgal, nettopp fordi avisreportasjen ofte er skrevet med tanke på samtida. Faren for at en gjenutgivelse lukter like støvete som gamle aviser, er overhengende.

«UT. Oppdagelsesreiser» er den bestselgende, elskede og hatede danske forfatteren, essayisten og journalisten Carsten Jensens forsøk på å lykkes i denne samle-sjangeren. Boka består av artikler som har stått på trykk forskjellige skandinaviske aviser (Jensen har vært innom de fleste) fra 1970-tallet og fram til januar 2009. Dette er essensen av fire tiårs journalistisk virke som reisereporter, og hvert tiår har fått sitt nyskrevete innledende essay. Essayene, som er skisser av en idéhistorie fra hvert tiår, kombinert med en historie om Carsten Jensens eget liv og intellektuelle utvikling, er blant bokas mange sterke sider. Det gjelder ikke minst gjennomgangen av søttiåra, som avslører en av bokas hovedtråder: En diskusjon av hva den politiske venstresiden er og har vært. Her er det mye fininnstilt sarkasme: «Var det noe vi var, var det kloke. Bedrevitende er et altfor beskjedent uttrykk. Vi var tynget av det ansvaret som følger med når man er den både lykkelige og ulykkelige eneinnehaver av sannheten», skriver Jensen. Han fortsetter slik: «Tragiske var vi også. Det var få som hørte etter, og vi avstedkom ingenting(...)».

På 1970-tallet drar Jensen aller først til Italia, ikke minst «fordi Italia var det landet i Europa som så ut til å være nærmest en altomfattende politisk eksplosjon», som han skriver. Reportasjene fra kruttønna Italia var på 1970- og 80-tallet står seg godt, det samme gjør undersøkelsene av ståa i sitt hjemlands Aalborg, hvor vi også blir minnet om at noe av det morsomste ved å lese eldre avisartikler, er tidstypiske uttrykk og slagord. Som dette sitatet fra en motkulturell revyvise fra begynnelsen av 1970-tallet: «Aalborg, Aalborg, hva har hendt? Du drukner i dritt og sement!»

Jensens verden

Fra Aalborg går turen videre til åttitallet, fra Polen og Italia, via Indonesia og India til det første møtet med Jensens Afghanistan, som utgjør en bærebjelke i boka. Her er han krigsmotstander på 1980-tallet, men neste gang han vender tilbake har noe skjedd: Tiåret er 1990-tallet og innledningsessayet heter «Faren

ved en god samvittighet». Carsten Jensen har sett krigen på Balkan.

Kroatia blir et vendepunkt, også for Jensens stilling som venstreorientert kritiker. Det er her Jensen vinker farvel til pasifismen: En intervensjon på Balkan er nødvendig. Dette, skriver Jensen, markerer gangen fra sinnelagsetikk til ansvarsetikk, altså fra en moralsk holdning som vektlegger prinsippene og intensjonene bak en handling, til en som er mest opptatt av konsekvensene. Og konsekvensene av en prinsippfast pasifisme, skriver Jensen i møte med katastrofen i Kroatia, er nihilisme.

Men der en mann som Tony Blair brukte Balkan som et bevis for at militær intervensjon var nødvendig også i Irak og Afghanistan, snur Jensen igjen: «Hvis Kosovo var A, var Irak da B?», spør han, og er usikker til å begynne med. Men han ender på et rungende nei, både til Afghanistan og Irak. (Kanskje er det den første tvilen som gjør at Jensen ikke ser at andre var tydeligere: «I Danmark skjedde det ingenting. Ingen medier satte seg fore å avsløre krigen eller maktspillet rundt den», skriver han om den danskstøttede Irak-invasjonen. Det er vel en slem overdrivelse, det holder å nevne avisene Information og EkstraBladets graving i beslutningsgrunnlaget for krigen, artikler som fikk den viktige Cavlingprisen, til Fogh Rasmussens store irritasjon.)

Krigen i det tidligere Jugoslavia blir en oppvekker, og både reportasjene herfra og essay-betraktningene er tankevekkende lesning. Også fordi oppvekkeren ikke gjør Carsten Jensen til noen kyniker. For Jensen er dette en av de viktigste lærdommene etter å ha reist og reist: De fleste mennesker ønsker å leve sammen på en anstendig måte. Når Jensen strekker hånden frem mot en fremmed, blir den som oftest møtt av en utstrakt hånd. Det, skriver han, er ingen sannhet, men et håp som ofte er selvoppfyllende. Han reiste ut som pessimist på nittitallet, og kom tilbake som optimist, skriver han. Det er mye fin humanisme i dette, og den skinner klart og ofte overraskende gjennom i reportasjene.

I begynnelsen av 2010 fikk Carsten Jensen den svenske Olof Palme-prisen nettopp for sin humanisme, fornuft og tro på framtiden, ifølge juryen. En del danske medier, derimot, mente han fikk den for å snakke dritt om Danmark, og for å bygge opp under den selvpiskende, feige debattkulturen som visstnok preger svenskene, i motsetning til danskenes ærlige åpenhet. Reaksjonene underbygget vel helst Jensens egne teser om en dansk rettroenhet, selv om det ikke er vanskelig å skjønne at han har vært en irriterende fyr for mange av sine landsmenn: Som Carsten Jensen skriver i essayet fra 2000-tallet om Danmark under tidligere statsminister Fogh Rasmussen: «Det er i hatet til dem som er annerledes at danskene beviser sin frihetstrang ved statsminister Foghs eksamensbord».

Carsten Jensens tilbakeblikk på karikaturkrisen er et meget godt oppgjør med prinsipprytteri, og en snedig kritikk av sinnelagsetikken også her. «Jeg vil forsvare den påstand at selvsensur er sivilisasjonens grunnlag», skriver Jensen, og det er en klok påstand, selv om mange automatisk vil bruke det til å hevde at han ikke i tilstrekkelig grad er «for» ytringsfrihet.

Carsten Jensen reiser stadig videre, vi kommer til Russland, Kambodsja, til Sverige, Norge og Niger, og i det store og det hele makter han å holde på oppmerksomheten selv når artiklene er korte og boka er lang. Enkelte ganger er beskrivelsene vel svevende, som når han skildrer stemningen i Napoli før en konsert: «Kulden sto ned fra fjellene, og på fortauene rykket horene nærmere bålene de hjemløse hadde tent». I slike setninger mistenker man at ideen om horer og hjemløse har styrt skrivingen mer enn Jensens observasjoner. Men som oftest er det nettopp blikket for detaljene, det konkrete som er hans styrke, som i passasjen der Gro Harlem Brundtland kommenterer matpakken til den eneste arbeideren i kantina på Langmoen parkett som ikke har ost på skiva: «Nå, du liker egg på maten?», sier Gro, og Jensen får det til å bli en spiss fortelling om norsk konformitet, EU-motstand og nasjonalisme. (Dette essayet, sammen med en del av de beste skandinaviske reisene, er allerede utgitt på norsk, i essaysamlingen «Framtidsmuseum»).

Helt i begynnelsen av sin nye bok forteller Carsten Jensen at hans lærere på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet påpekte at han hadde et blomstrende språk. «Det var ment som en kritikk», skriver Jensen, og lar oss forstå at kritikken hang sammen med tidens svart/hvitt-tenkning, fastlåst i politiske skjemaer. Kritikken kan imidlertid fortsatt oppleves som gyldig - Jensen kan til tider virke pompøs. Bare bokas åpningssetning vil være nok til å få hans motstandere til å brekke seg: «Jeg satt en gang i en buddhistisk klosterhage i den vietnamesiske fjellbyen Dalat og lot meg belære i kunsten å være til stede i nuet». «Det gjorde du vel, din selvhøytidelige klovn», kunne man svart. Det ville ikke være noe klokt svar. For Carsten Jensen er en original tenker og en god observatør, og da er litt svulstighet og en metafor eller to for mye ingen høy pris å betale. Dette er blitt en best of-utgivelse som ikke lukter støv.