Jenta i røyken

Minette Walters' tiende roman er hennes mest skuffende.

BOK: Jeg aner hvordan Minette Walters må ha strevd med «Plagede sinn» når jeg ser dedikasjonen: «Til Benson & Hedges».

Rent bortsett fra at dedikasjonen er strålende politisk ukorrekt, maner den også fram en visjon av en forfatter som hvileløst vandrer fram og tilbake i sitt herskapshus mens hun (host) kjederøyker og (host-host) venter på inspirasjon.

Hva blir det neste - «Til Gordon's og Schweppes»?

Minette Walters har i løpet av drøyt ti år blitt en av de mest solide britiske krimskriverne, nesten i hver eneste bok har hun utvidet og omformet sjangerens stramme rammer med overbevisende resultater.

Ingen skal beskylde henne for noensinne å ha skrevet A4-krim, og det gjør hun heller ikke i sin tiende bok.

Diffus slutt

Men likevel har hun levert et av sine svakeste bidrag med «Plagede sinn». Intrigen er uten tvil holdbar, og skrivingen er av samme solide kvalitet som vanlig, men avslutningen blir for diffus.

Vi starter i 1970, med et blodig mord på en bestemor i Bournemouth, etter alle solemerker begått av hennes tilbakestående og mobbede barnebarn Howard.

Han blir dømt og tar livet av seg i fengselet.

Nesten 30 år etter skriver antropologen Jonathan Hughes boka «Plagede sinn», hvor han tar for seg flere antatte justismord - blant annet drapet på Grace Jefferies, hvor han konkluderer med at Howard Stamp neppe kunne vært gjerningsmannen.

Reaksjoner

Denne slutningen vekker reaksjoner blant dem som opplevde de gjeldende sakene på nært hold, og Hughes får over hundre brev.

Et kommer fra George Gardener, som både er kommunepolitiker og bor i samme gate som Grace Jefferies, og Gardener er slett ikke uten tanker om mulige gjerningsmenn bortsett fra Howard Stamp. Dermed begynner de en slags katt-og-mus-lek med gjengen som hadde en mulighet til å begå drapet i 1970.

Målstrek

Den store svakheten ved «Plagede sinn» er altså avslutningen, og det er godt mulig at Minette Walters hadde en mening med løsningen hun har valgt.

Likevel føles den skrikende utilfredsstillende, og er det noe man krever av en kriminalroman, så er det tilfredsstillelse, orden i kaos og opplevelsen av å passere en slags målstrek.

Kanskje sigarettpakken var tom?