STILLFERDIG DRAMA: Jasmine Trinca og Carlo Cecchi har en fin kjemi i dramaet «Irenes to liv».
STILLFERDIG DRAMA: Jasmine Trinca og Carlo Cecchi har en fin kjemi i dramaet «Irenes to liv».Vis mer

Jenta med ljåen

«Irenes to liv» er en rolig dødsfilm med råsterke øyeblikk.

FILM: De første 20 minuttene av «Irenes to liv» kan få noen hver til å rette ryggen i kinosetet og kjenne nennsomme, indre fingre nappe i nervetrådene. Irene (Jasmine Trinca) viser seg å ha en hemmelig ekstrajobb som aktiv dødshjelper.

I møte med de frynsete kundene, både de som skal dø og de som skal se på og legge til rette for dem, er hun profesjonelt saklig og drevent empatisk. Hun, og seeren, blir tilbaketrukne observatører til hva som skjer når et ektepar konfronterer sine siste minutter sammen. Det er uhyre sterkt.

Isolert
Om det er jobben som gjør at Irene selv er isolert, eller om hun er et isolert menneske som av den grunn har klart å holde på med en jobb hun må holde skjult for alle andre, er uvisst. Men livet hennes er fullt av hemmeligheter: Hun har en elsker som er gift, og det billedskjønne ansiktet hennes er lukket overfor andre også i oppjagede situasjoner.

Det sprekker først opp når hun i jobbsammenheng besøker den aldrende advokaten Carlo Grimaldi (Carlo Cecchi), og finner ut at han slett ikke har noen alvorlig sykdom, som er kriteriet hennes for å bistå. Han vil bare vekk. Det oppdager Irene at hun ikke har lyst til å hjelpe ham med.

Underspilt
«Irenes to liv» er et rolig, ordentlig drama, det bæres fram av nennsomme antydninger og fint underspill. Kjemien mellom Irene og Grimaldi, som ikke har mange andre i livene sine de kan slappe av med, er lavmælt og troverdig. Irene bor ved havkanten, og lyse, store bilder fra stranda og horisonten blir et høyloftet rom for de alvorlige prosessene alle må gjennom.

Men så er det også som om filmen, som Irene selv, kapsler seg inn i seg selv. Det blir mange havbilder etter hvert, mange nære takninger av det slående ansiktet til Jasmine Trinca, der samtaler eller hendelser eller resonnementer ville bidratt til å gi filmen mer tekstur og mer å tygge på.

Det er en egen poesi i sparsommeligheten, og det fortelles godt gjennom visuelle tegn og antydninger. Men det gjør også at «Irenes to liv» føles som et øyeblikk og et stemningsbilde mer enn en historie; om enn et lyrisk et.