Jenta som ikke ble gutt

Glødende lyst, fornektelse og avkall i ny bok.

Nina Bouraoui kommer igjen på norsk med en bok om seksuelt begjær i mange fasetter, også androgyne. Foto: Bokvennen forlag.
Nina Bouraoui kommer igjen på norsk med en bok om seksuelt begjær i mange fasetter, også androgyne. Foto: Bokvennen forlag.Vis mer

ANMELDELSE: Den fransk-algirske forfatteren Nina Bouraoui kommer igjen på norsk, denne gangen endog på nynorsk i Margunn Vikingstads målsydde språkbunad.

Forrige boka hennes, «Mine onde tanker», var en lang, rasende monolog rettet til en ikke-tilstedeværende terapeutinstans, der jeg-personen veltet ut refleksjoner over sin tvedelte identitet som både fransk og algirsk, både forfatter og nevrotiker, både gutt og jente.

En annen bok av Bouraoui, som ennå ikke er kommet på norsk, heter «Garçon manqué», altså den ufullstendige gutten, eller guttejenta.

Seksuell oppvåkning
Den nye boka, hvor tittelens kyss er blitt til én avskjed der originalens kyss var mange avskjeder («Nos baisers sont des adieux»), handler også om begjær, utenforskap og seksuelle bomturer. Teksten består av en rekke små og ikke fullt så små reportasjer fra kjærlighetslivet. Og drømmer.

Det er mange omfavnelser og nytelser, men de kan like gjerne være tomme og kalde som varme og fulle.

Jenta som ikke ble gutt

Noen av historiene handler om seksuell oppvåkning med merkelige voksne som tenner ugreie tanker hos den altfor unge jeg-personen, andre ganger er det matleie forsøk på realisering av seksuelle gnister der det ikke finnes spenning.

«Eg klarte ikkje å la vere å tenke på relasjonar som var styrte av den underkastinga som kjærleiken, eller slutten på kjærleiken, iblant fører til. Det var alltid ein av kjærleikspartnarane som fekk vere hund, som blei halden hardt og fekk munnkorg.»  

Sterk og usikker
Det er et sterkt jeg som taler, et glødende jeg, men et jeg med usikker identitet. All kraften hennes hjelper henne ikke til å vite hvem hun er og hvor hun skal, hun kan liksom være med på hva som helst. Vekslingen i tidsplan, mellom voksen, modnet kvinne og søkende ungdom på nattlige ekspedisjoner, gjør begjæret nærmest abstrakt til tross for de mange nedslagene i konkrete, ofte uforløste opptrinn. Til tider grenser teksten over i en slags non-figurativ poesi der forsøkene på å innsirkle lysten slår over i motvilje mot å fange det flyktige.  

Stadig skifter synsvinklene, og forfatteren gjør like gjerne andres ord om henne til sine egne:

«Eg hadde funne ein e-post som eg hadde skrive ut og så hekta fast i dagboka mi. Da eg las den igjen nokre månader seinare, tok eg plassen til kvinna som hadde skrive den. Eg delte synet hennar. Eg hylla avgjerdsla hennar.»

Og så følger e-posten, som er en avskjed, en fornektelse, et avkall på kjærligheten. Hun som siteres, som altså skriver til jeg-personen, har gitt opp, klarer ikke lenger late som. Men hun ville vente med avskjeden «til du var ferdig med romanen din»:

«Eg forlet deg for eg kan ikkje leve to liv samtidig. Eg klarar ikkje å føle at eg er inni historia vår.»