KASTET DATTEREN UT: 14. august kastet faren den da elleve måneder gamle datteren ut i denne kraftverksdammen i Bispgården, like ved Östersund. Foto: Aftonbladet / IBL Bildbyrå
KASTET DATTEREN UT: 14. august kastet faren den da elleve måneder gamle datteren ut i denne kraftverksdammen i Bispgården, like ved Östersund. Foto: Aftonbladet / IBL BildbyråVis mer

Jentas blikk var helt tomt. Jeg skrek bare «nei!» flere ganger. Jeg ville ikke at hun skulle dø

14. august kastet en svensk mann datteren sin ned i en kraftverksdam. I går ble han dømt til ti års fengsel for drapsforsøk. Politimann Christer Nilsson forteller om den skrekkelige opplevelsen. 

Meninger

Det var morgen, søndag 14. august. Jeg satt på politistasjonen og gjorde klart skjemaet mitt da det kom melding om leilighetsbråk i et lite borettslag i Jämtland. Jeg svarte med en gang uten å vite hvor det var, og min kollega forklarte at det var veldig langt bort. Da svarte jeg at det sannsynligvis kom til å være rolig på stedet da vi kom fram.

Vi satte oss i bilen og kjørte ut gjennom porten. Kollegaen min passet på radioen, og via den fikk vi høre at til og med naboer hadde begynt å ringe inn og at det var mye rot på stedet. Da forsto jeg med en gang at det var alvorlig og vi gasset på i høyeste hastighet. Gps-en viste at vi hadde nesten 12 mil igjen, og jeg kjørte i stort sett 200 km/t hele veien.

Samtidig dro en annen patrulje fra Kamfors og vi fikk samme innsatskanal. Jeg kjente at denne utrykningen kunne bli større enn hva vi hadde trodd, så jeg ba vårt ytre befal i Östersund høre på, og reise til stedet.

Mer informasjon kom, og nå fikk vi vite at en baby var med, at mammen hadde fortalt at pappaen hadde tatt jenta fra henne og begynte å bevege seg mot et kraftverk i nærheten av hjemmet deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mannen hadde uttrykt at han skulle skade barnet og seg selv, mens mammaen forsøkte å stoppe ham. Naboene fortsatte å ringe inn. De fortalte om høye skrik og at de ikke turte å gå etter paret som forsvant inn på en skogsvei. Det kvernet i hodet: «Hva tenker han å gjøre med barnet?».

Jeg ba kollegaen min ringe etter en ambulanse. Vi fortsatte å kjøre i absolutt høyeste fart og kjente at dette ikke hørtes bra ut.

Den andre patruljen kom fram først, da hadde vi fortsatt fire mil igjen. Via radioen fulgte vi med på hva som skjedde på stedet. Kollegaene mine så en mann og en kvinne, men ikke noe barn. Mannen gikk til angrep på patruljen som sprayet mot ham med pepperspray. Like etter ble han pågrepet og iført håndjern. En kollega ble truffet av sprayen, en annen begynte febrilsk å lete etter barnet.

BLE PÅGREPET: Mannen som ble pågrepet på stedet 14. august, ble i går dømt til ti års fengsel for drapsforsøk, grov mishandel og ulovlige trusler. Bildet er tatt i forbindelse med rettssaken, som startet i oktober. Foto: Aftonbladet / IBL Bildbyrå
BLE PÅGREPET: Mannen som ble pågrepet på stedet 14. august, ble i går dømt til ti års fengsel for drapsforsøk, grov mishandel og ulovlige trusler. Bildet er tatt i forbindelse med rettssaken, som startet i oktober. Foto: Aftonbladet / IBL Bildbyrå Vis mer

Etter en kort stund ropte kollegaen at hun så barnet «bak et gjerde», som hun beskrev det, og at barnet rørte på seg. Vi ble så lettet av å høre det. Minuttene gikk og vi fortsatte å kjøre så fort vi kunne. Kollegaen formidlet at hun ikke kom seg forbi gjerdet. Vi hørte frustrasjonen hennes og tenkte at vi løser vi det sammen når vi kommer fram. Bare jenta lå stille så hun ikke skadet seg.

Da vi endelig kom fram til kraftverket løp vi mot kollegaen vår, jeg fokuserte bare på å finne barnet og så ikke mannen som var pågrepet eller den sjokkerte mammaen som hadde blitt vitne til alt sammen. Jeg spurte «hvor er barnet?». Kollegaen pekte mot det hun hadde kalt for et gjerde, som viste seg å være et gjerde over en sluse til en dam. Jeg tittet rett ned i avgrunden og så en naken baby omtrent 25-30 meter ned, liggende på en tørrlagt del i bunnen av kraftverket. Jeg så hennes nakne kropp, masse blod og at hun såvidt rørte på den ene armen.

Det var utrolig høyt, en fryktelig scene som tatt ut av en skrekkfilm, og barnet så så utrolig ensomt ut. Jeg tittet ut over utløpet og tenkte at jeg bare måtte ta meg ned til henne: «Hun får ikke dø!»

Jeg begynte å ta meg nedover, det var bratt med steiner, gjerder og piggtråd. Hele tida så jeg ned på det ensomme barnet og tenkte at jeg måtte svømme til henne. Via radioen fikk jeg vite at de enorme damslusene ikke var sikret, så operasjonsleder beordret meg til å vente, ellers kunne både personal og barnet spyles vekk. Ansatte fra Vattenfall var på vei. Mens jeg sto der tok jeg av meg alt bortsett fra støvlene, buksene og en t-skjorte. Etter fem til ti minutter fikk jeg klarsignal.

Da så jeg en ambulansemann klatre over murene fra andre siden. Jeg satte meg på rumpa og heiste meg ned i det svarte, iskalde vannet. Etter bare ti meter kjente jeg at det var utrolig tungt å svømme med støvlene på, men det gikk ikke å snu, og jeg visste at jeg bare måtte til barnet. Men svømmingen holdt på å gå til helvete, det kjentes som å ha «kettle bells» på føttene, kroppen tok snart slutt.

Da det var 15 meter igjen så jeg at ambulansemannen var framme ved stedet der jeg måtte klatre opp, og jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe annet enn å rope på hjelp. Jeg kjente hvordan jeg holdt på å synke. Men jeg klarte ikke få fram en lyd, jeg var så trøtt og utpumpet. Det var en så fryktelig følelse, «ingen kan hjelpe meg».

Til slutt, etter å ha svømt 80-100 meter kom jeg endelig fram og opp på betongen. Der lå barnet, ved siden av to ambulansemenn. Jeg gikk mot dem samtidig som det begynte å blåse kraftig. Etterpå skjønte jeg at det var helikopteret over, men der og da merket jeg ingenting. Det er merkelig hvordan man kan stenge av bevisstheten.

Jeg var så ferdig, utmattet og fokusert på barnet. Jeg la meg ved siden av henne, tok hånda hennes, samtidig som synet var så ekkelt på grunn av alle skadene i ansiktet hennes. Jentas blikk var helt tomt. Jeg skrek bare «nei!» flere ganger, jeg ville ikke at hun skulle dø, alt var så jævla urettferdig, og jeg fortsatte å holde i hånda hennes. Da ambulansehelikopteret landet ble en narkoselege sluppet fram.

Vi satte en pustemaske på babyen som var alt for stor, og en hjertestarter. Kroppen hennes var så liten og kald. Mens jeg lå der rørte fingeren hennes på seg, rundt min finger. Et livstegn! Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme.

Da helikopteret fløy brøt jeg sammen. Ambulansemannen, som også hadde svømt, kom mot meg i bare underbuksene, la armen rundt meg og sammen satt vi på bunnen av kraftverket og skrek ut angsten, redselen og sinnet. Da jeg kom opp på bakken igjen spurte ytre befal meg hvordan jeg hadde det.

Jeg gjemte hodet mellom armene og gråt. Samtidig gikk jeg mot bilene der mannen som var pågrepet befant seg. Jeg lot det bevisst bli med et blikk, for ikke å gjøre noe som jeg kunne angre på.

En uke seinere dro jeg tilbake til stedet for å se hvordan det så ut. Kraftverket var like stort og ekkelt som jeg husket det og ikke for en million kroner hadde jeg hoppet ut i vannet igjen.

Jeg har jobbet i ytre tjeneste i elleve år. Aldri tidligere har jeg vært så redd. Dette er den verste utrykningen jeg har vært med på. Det gikk hardt inn på oss alle: kollegaene mine i politiet, redningstjenesten, ambulansen, helikopterpiloten med besetning, sykehuspersonell og vanlige mennesker som leste om det i ettertid.

Til og med de som ikke var på stedet har hatt det vanskelig, og jeg kan knapt forestille meg hvordan det kjennes å sitte på sentralen og høre hvordan alt eskalerer, men å bli tvunget til å sitte igjen på stolen og beholde roen. Det var et fantastisk lagarbeid, alle gjorde noe utover det vanlige. Jeg er stolt over min egen innsats og alle kollegaene mines jobb i denne fryktelige situasjonen. Dette holder for hele min karriere.

I ettertid har jeg fått hjelp fra bedriftshelsetjenesten, men det absolutt beste har vært å prate med kollegaene mine. Det er vanskelig å forklare for noen som ikke var der, eller som ikke er politi. Det hender fortsatt at jeg sitter hjemme i sofaen og at tårene bare kommer. Jeg tok feil beslutning da jeg gikk i vannet med klær og stølver på. Det hadde kunnet gå til helvete og det er mitt ansvar. Men en lærdom jeg gjerne deler er at om du skal svømme, ta av deg til undertøyet først, selv om det haster.

Jeg har fortsatt kontakt med mammaen. På mirakuløst vis overlevde jenta og nå holder hun på å lære seg å gå. Noen uker etter at alt skjedde, fylte hun ett år. Det er takket være henne at jeg overlevde, har jeg tenkt i ettertid.

I denne jobben er man vant til at folk roter det til, men her ble et uskyldig lite barn rammet. Jeg ser ikke på meg selv som noen helt, for der og da var jeg ikke redd i det hele tatt. Jeg har aldri fått en sånn utrolig følelse for noen som jeg fikk for det lille barnet, og det var derfor jeg orket å forsette å svømme. Jenta hjalp meg - ellers hadde jeg aldri klart det.

Innlegget ble først publisert på sidene til Svensk Polis og er oversatt fra svensk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook