Jentegreier

Hun er debutant og skriver på nynorsk om lesbisk kjærlighet. Det bare blei sånn, lyder forklaringen.

- DA JEG HADDE skrevet halve denne boka, gikk jeg og så «Fucking Åmål» på kino, sier Ragnfrid Trohaug (25). Hun er fra Bodø, bor i Bergen, er forfatterutdannet i Bø og har skrevet boka «Okkupert kjærleik» om sommeren da Ida på femten forelsker seg i husokkupanten Line. - Og da jeg kom ut fra kinosalen, tenkte jeg: Søren, dette er jo mitt prosjekt! - Hvorfor har du skrevet om to jenter? - Ja, si det. Jeg veit ikke. Det bare blei sånn. Men dette er ikke noen lesbebok, ikke i det hele tatt. Jeg bare dannet meg et bilde om denne Ida som sitter alene oppe i et tre. Hun har blitt aleine en sommer fordi foreldrene har reist på ferie og storebroren bare er opptatt med kjæresten. Jeg har skrevet om hva som skjer når hun klatrer ned fra treet, og hvem som er kjærester med hvem når boka er ferdig, det vet jeg faktisk ikke helt. - Nei? - Nei, og det er jeg ikke så opptatt av heller. Kjærlighet mellom jenter er ikke noen fanesak for meg. Men jeg mener at de fleste jenter har hatt et forhold til en annen jente av en eller annen erotisk karakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA RAGNFRID TROHAUG VAR 17, skjønte hun at det var mulig å bli forfatter. Hun gikk på gymnas i Storbritannia sammen med Hilde Hagerup, dattera til Klaus og barnebarnet til Inger. De drakk te og snakket om framtida, og på ett tidspunkt sa Hilde: «Ragnfrid, i framtida kommer det også til å være kunstnere og forfattere, ikke sant?» «Jo,» sa Ragnfrid. «Det er ingenting i veien for at det kan være oss», sa Hilde. - Og så? - Det var en tanke jeg tok til meg, sier Ragnfrid. - Og så? - Da jeg var 19, var jeg på prøvefilming. Jeg ville egentlig bli skuespiller, og jeg spilte en scene der jeg skulle forklare hvorfor jeg hadde kommet for seint til en avtale. Alt jeg greide å konsentrere meg om var at teksten skulle være troverdig. Jeg tenkte bare tekst, ikke skuespill. Da skjønte jeg at det ble skriving. - Og så? - Så var jeg i England og studerte litteraturvitenskap. Jeg hoppa av og ble sittende uten noe å gjøre, jeg var suspendert ut i universet, litt som Ida i boka som sitter i treet. En venn av meg ga meg «Biopsi» av Lars Ramslie. Jeg hadde ikke hørt om den, jeg bodde jo i London, og jeg ble blåst så sinnssykt av banen. Da letta trykket inni meg, jeg MÅ skrive, tenkte jeg.

SOM TITTELEN «OKKUPERT KJÆRLEIK» antyder, er boka skrevet på nynorsk. Og ettersom Ragnfrid Trohaug ikke har nynorsk som hovedmål, kan det være naturlig å spørre: Hvorfor? - Jeg begynte å skrive den på bokmål, men jeg fikk det ikke til å fungere. - Hvorfor ikke? - Jeg tror at språket mitt var blitt radbrukket av årene på universitetet. - Derfor nynorsk? - Derfor la jeg alt fra meg og begynte på nytt. Og da oppdaget jeg at jeg var i besittelse av et helt nytt språk. Det er en helt annen musikalitet i det nynorske språket. - Og lettere å få boka utgitt? - Nei, det hadde overhodet ikke noe med det å gjøre. Grunnen var at det ble mye lettere for meg å skrive fritt og lekent. Det største komplimentet jeg har fått var da en konsulent på Samlaget sa at «forfatteren av dette manuset har nesten absolutt språklig gehør». - Men du kan ikke regne med at så mange leser denne boka? - Og det er litt provoserende. Nynorsk er et moderne språk. Og radikalt nynorsk og radikalt bokmål gnisser helt borti hverandre. Alle greier å lese denne boka.

«OKKUPERT KJÆRLEIK» gis ut som ungdomsbok på Samlaget. Det er Ragnfrid Trohaug bare måteholdent tilfreds med. Hun veit at hun havner ved siden av Pelle og Proffen i butikkhyllene, hun veit at hun ikke vil bli tatt like alvorlig som voksenbokforfatterne. - De som er femten, kan tenke at det er sånn det er . De som er over tjue, kan tenke at det er sånn det var . Dette er ikke en ungdomsbok. Det er en bok for unge. - Men den kommer ikke til å få samme statusen? - Nei, og det er det som er så borti faen. På sikt så må det være et mål å sprenge den kategoriseringa i fillebiter.

OG DET BLE BOK: - Først ba forlaget meg skrive 30 sider, og så skreiv jeg 30 sider. Så sa de at jeg kunne fortsette, og hvis resten var like bra, så ble det bok