Jenteguttene

I kveld spiller nittitalls-stjernene Backstreet Boys i Oslo Spektrum. Det må sterkere kost til for å tekkes dagens tenåringsjenter.

Hei! Vi er New Kids on the Block! Nå kan du følge med oss 24 timer i døgnet ved å ringe vår nye hotline! Bare plukk opp telefonen og ring oss på 1-900-909-5Kids, proklamerer Danny, Donnie, Jordan, Jonathan og Joey fra tv-skjermen.

Det er 1990, jeg er tolv, bor i USA og hver gang jeg slår på fjernsynet blir jeg bombardert med New Kids on the Block-reklame.

De selger Coca Cola, telefoner, plastikk-dukker, kosebamser, sengetøy, pysjer og telefoner. For ikke å snakke om T-skjorter og capser. Skrikende, hylende og grinende jentemasser er hverdagskost i MTV-videoer og nyhetssendinger.

I 1990 er fenomenet New Kids on the Block en påtrengende og allestedsnærværende del av populærkulturen.

Året etter er det slutt. NKOTB er overeksponert, folk slutter å kjøpe pysjer og Nirvana gir en hel generasjon tenåringsjenter det de ikke visste de ville ha: autentisk inderlighet. Grungen er over oss. Boybandbølgen er død. Enn så lenge. Men guttegruppene har et sikkert kort i ermet, for å sitere Lou Pearlman, mannen bak Backstreet Boys og ’Nsync:

- Hvor lenge det vil finnes boyband? Så lenge Gud fortsetter å lage småjenter.

IDEEN OM BRANSJEKONSTRUERTE guttegrupper rettet mot tenåringsjenter var heller ikke ny da tv-kanalen NBC, som hadde sett hysteriet rundt The Beatles, søkte etter «fire gærne gutter» til en tv-serie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Monkees omtales likevel gjerne som tidenes første boyband fordi de ble prototypen seinere band modellerte seg etter. De ble satt sammen etter en audition, sang apolitiske og harmoniske låter de ikke hadde skrevet selv og brukte studiomusikere på plate.

Backstreet Boys er tilbake. Igjen. Foto: Scanpix
Backstreet Boys er tilbake. Igjen. Foto: Scanpix Vis mer

De var først og fremst plukket ut på grunn av utseendet, noe som ifølge legenden førte til at softrockhelten Stephen Stills ble forbigått i audition-runden. Han hadde for stygge tenner til å bli popstjerne.

At The Monkees i utgangspunktet var konstruert for en tv-serie, førte til at medlemmene fikk ulike roller å fylle. Michael Nesmith skulle være den seriøse av dem, Peter Tork den naive. Davy Jones var den søte, mens Micky Dolenz fikk rollen som spilloppmaker.

Det var et vellykket grep som gjennom boyband-historien skulle dyrkes til det ekstreme, og som kulminerte med Sporty, Ginger, Scary og Posh.

SELV OM GRUNGEN HADDE tatt knekken på New Kids on The Block var det flere som skjønte at boyband-ideen var en sovende gullgruve. Pearlman så klingende cash i kassa da han leide ut et av jetflyene sine til NKOTB og bestemte seg for å lansere sin egen boybandstall. Først i Europa, der boybandmarkedet var i full sving, anført av Take That og Boyzone. I 1997 hadde det amerikanske markedet også gått lei av skittenrockerne, og var igjen klare for rene, pene gutter uten dopproblemer. Backstreet Boys slo igjennom med låta «Quit Playing Games With My Heart». Nittitallet skulle bli selve boybandtiåret.

For Pearlman var suksessoppskriften klar som blekk:

- Man trenger én gutt med mørkt hår, én lys og én mellomblond. Man må ha tre sterke hovedvokalister, og de må være unge, ordentlige og foreldrevennlige, mente han.

Ifølge Pearlman eksisterte boybandbølgene i femårssykluser. Fem år på og fem år av. Det gjaldt å smi mens jernet var varmt.

DA NEW KIDS ON THE BLOCK slo igjennom i 1988 var det med et lydbilde og dansebevegelser kopiert direkte fra suksessrike afro-amerikanske vokalgrupper, i hovedsak åttitallsheltene New Edition. Backstreet Boys (og seinere ’Nsync) fulgte samme tyggegummipop-oppskrift, men inkorporerte også en litt røffere stil utarbeidet av den svenske superprodusenten Max Martin.

Jenteguttene

Uttrykket ble hardere, mer pompøst, og gjerne akkompagnert av musikkvideoer i sakte film.

Men samtidig som det ble spilt på et større følelsesregister, var det viktig å opprettholde den kliniske distansen mellom band og fans. Sangene henvendte seg fortsatt til et upersonlig «you» eller «girl», og i den grad sex eksisterte var det bare i vage termer. Målgruppen var tross alt hele tenåringsspekteret og det gjaldt å ikke støte potensielle fans (eller foreldrene deres) bort.

Alt som var kontroversielt var bannlyst.

Trygghetskravet gjaldt for øvrig også når det kom til guttenes personlige liv. En boybandgutt skulle være ung, veltrent, aktiv, følsom og singel. Sexy, men safe. Da det ble klart at gruppene ikke bare slo godt an blant tenåringsjentene, men også i homofile miljøer, begynte band som Take That å fri åpenlyst til den nye målgruppen.

Likevel var homoseksualitet et ikke-tema. Og da The Sun avslørte at Stephen Gately i Boyzone var homofil, opprettet de en krisetelefon for fortvilte fans. Det eneste som skjedde var at Gately fikk mer fanmail.

MEN PEARLMAN FIKK rett. Etter fem år var det slutt. I 2001 fikk rocken, med The Strokes i spissen, et massivt comeback. Autensitetskravet har alltid vært boybandenes naturlige nemesis. Noe som selvfølgelig ikke har gått musikkbransjen hus forbi. I november 2007 lanserte da også MTV-journalisten Gil Kaufman begrepet «de nye boybandene». Han mente at bølgen er over oss igjen, men at den denne gangen ser litt annerledes ut. På 2000-tallet vil tenåringsjentene ha emosjonell rock. Ekte følelser. Svart hår.

- De nye boybandene heter Good Charlotte, My Chemical Romance og Sum41, de har større fokus på originalitet, det å være ekte, enn de har på matchende dresser og koordinerte dansebevegelser, skrev han.

Hvis det er fanskareskrikene, og ikke auditionrundene, som nå definerer hva som er boyband, må tyske Tokio Hotel være det nye Backstreet Boys. Tvillingene Bill og Tom Kaulitz fronter gruppa som har solgt 2.5 millioner plater og som, på tross av at de skriver tekstene sine selv, viser klare boybandtakter.

- Jeg føler at vi nesten er tilbake i New Kids on the Block-hysteriet. Fansen er ekstremt dedikerte og verner veldig om bandet. Hvis vi skriver noe feil får vi høre det, sa redaktør i Topp, Celine Aagard, til Dagbladet.no tidligere i år. Og Tokio Hotel kjører et like hardt merchandise-kjør som New Kids on the Block i 1990.

OM DE NYE BOYBANDENE er over oss har uansett ikke så mye å si, så lenge de gamle har gjort comeback. Når Backstreet Boys inntar Oslo Spektrum i kveld er de spydspissen i en old boys-bølge som gjør den nå svindeldømte Pearlmans levetidsteorier til skamme. Da New Kids on the Block i forrige uke annonserte at de skulle gjøre comeback, var sirkelen sluttet. New Edition, Westlife, Take That og Boyzone har allerede vist dem hvor pengeskapet skal stå.

Hvor lenge det vil finnes boyband? Så lenge Gud fortsetter å lage tenåringsdrømmende trettiåringer.

Sigrid Hvidsten er journalist og

musikkanmelder.