SJOKKERENDE ÅPENHJERTIG: Mary McCarthys «The Group» beskrev onani, orgasmer og prevensjonsmetoder på en måte som aldri var blitt gjort før - i tillegg til spenninger, forhandlinger og politiske diskusjoner mellom venner og ektefeller. Jessica Walter, Joanna Pettet og Shirley Knight spilte tre av hovedrollene i filmversjonen fra 1966, der tonen var roet ned.
SJOKKERENDE ÅPENHJERTIG: Mary McCarthys «The Group» beskrev onani, orgasmer og prevensjonsmetoder på en måte som aldri var blitt gjort før - i tillegg til spenninger, forhandlinger og politiske diskusjoner mellom venner og ektefeller. Jessica Walter, Joanna Pettet og Shirley Knight spilte tre av hovedrollene i filmversjonen fra 1966, der tonen var roet ned.Vis mer

Jenteinvasjon

Det er femti år siden to romaner utvidet forståelsen for hva unge kvinner tenkte, følte og begjærte - til betydelig oppstuss.

Meninger

Det er vrient å være ung kvinne. Særlig vrient er det i tider der det ikke lenger er så sikkert hva det å være «ung kvinne» egentlig vil si. For femti år siden utkom to bøker av to amerikanske forfattere som på hver sin måte tok for seg dilemmaene til unge østkystjenter i den korte, hektiske tiden mellom utdannelse og ekteskap.

Den ene, Sylvia Plaths «Glassklokken» («The Bell Jar»), kom ut etter at forfatteren hadde tatt sitt eget liv ved å stikke hodet i gassovnen på sitt eget kjøkken, og ble på kort tid en feministisk klassiker. Den andre, Mary McCarthys «The Group», ble en pikant bestselger som senere er blitt sammenlignet med «Sex og singelliv».

Men det var ikke McCarthy forunt å bli ikon og tragisk heltinne, som Sylvia Plath. «The Group» gjorde henne rik, men den trakk henne også ned av pidestallen hun hadde hatt som tonenangivende kritiker. Kritikerne beskyldte McCarthy for å ha forfalt til å skrive «dameromaner» - «Ingen som betyr noe, liker boken», skrev poeten Robert Lowell. Skolevenninnene hennes fra eliteskolen Vassar, som kun er slørtynt kamuflert i romanen, følte seg forrådt. Men hvor forskjellige de to forfatterne enn var, og hvor ulike ettermæler de enn fikk, tar de for seg noen av de samme feminine frustrasjonene, og skildrer noen av de samme rammene, de som styrte hvordan menn og kvinner den gang så på hverandre og seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Skaff deg et pessar». Denne skjødesløse setningen, som innleder tredje kapittel i «The Group», var med på å sikre bokens skandaliserte suksess. Riktignok foregår handlingen på tredvetallet, men flere tiår senere var ikke offentligheten blitt overvettes mer åpen for å snakke fritt om kvinnelige kroppsdeler og gjenstandene som kommer nær dem.

På tidspunktet der den skilte, småkyniske kvinnenedleggeren Dick Brown kommer med den skamløse oppfordringen til den nylig deflorerte overklassepiken Dottie Renfrew, har det allerede skjedd mangt å bli forskrekket og forarget over, for den som var henfallen til sånt i 1963. Dottie har blitt med Dick hjem, hun har latt seg forføre mens hun stadig lurer på om hun gjør det hun «skal» gjøre. Hun har blitt forfjamset og forlegen over sin første orgasme. Etterpå kaster Dick et blikk på blodflekken på håndkleet hun ligger på, og bemerker, med henvisning til ekskona: «Betty blødde som en gris».

Tonen er typisk for McCarthy. Hun er observant og usentimental, interessert i anspente samtaler mellom mennesker som er ment å være nær hverandre, undertekst og uartikulert fortvilelse. Og hun er morsom, på sin rå måte. Hun lever seg inn i følelseslivet til de åtte jentene som prøver seg på egenhånd i New York etter eksamen, har omtanke for dem, men tillater bare et fåtall å få det de ønsker seg.

Grunnen gynger under føttene på de åtte. De er usikre på hva de kan forvente av en karriere, på hva som egentlig kan kombineres med et familieliv. Skilsmisse er mulig på en måte det ikke var tidligere. Psykoanalysen brer om seg og fostrer like mye selvbedrag som selvforståelse. Dottie spør seg hva det sier om Dick, og hvordan han ser på henne, at han sier det om pessaret — som hun ikke aner hvordan hun skal få tak i. Venninnen Priss velger å amme sin førstefødte, snarere enn å gi ham flaske, til alles overraskelse — men den hemmelige grunnen er at hun hater å ha sex med mannen sin, og har lest et sted at amming vil gjøre henne mer sanselig. Alle famler, mange tror, ingen vet.

«The Group» er et sosialt studium av en gjeng, av dynamikken mellom venninner og ektefeller, hvordan de støtter, provoserer og påvirker hverandre, hvordan de bruker omgangskretsen som relieff for seg selv. Blandingen av ømhet og irritasjon, velment rådgivning samtidig som man tenker sitt, er noe McCarthy tar på kornet. Til sammenligning er «Glassklokken» en rasende monolog fra et plaget sinn, en mørk satire fra en smart ung dame på vei ned i depresjonen i åtti kilometer i den mentale timen.

SEX OG KJÆRLIGHET: Også lesbisk kjærlighet er et av temaene i Mary McCarthys «The Group». I filmen spilte en ung Candice Bergen Vassar-jenta Lakey, mens Lidia Prosjinska var baronessen.
SEX OG KJÆRLIGHET: Også lesbisk kjærlighet er et av temaene i Mary McCarthys «The Group». I filmen spilte en ung Candice Bergen Vassar-jenta Lakey, mens Lidia Prosjinska var baronessen. Vis mer

Jentene i «The Group» er sterkt involvert og interessert i hverandres liv. Esther Greenwood, jeg-personen i «Glassklokken», betrakter omverden fra det som virker som en uforserbar avstand. Alt det de andre gjør, alt som betyr noe for dem, alt de streber mot, virker absurd for Esther. Hun er stjerneeleven som skeier ut av kurs, som ikke lenger aner hva hun bør bruke evnene sine til, og spørsmålet om hvorfor hun skulle bry seg, med noe, får hun aldri gode svar på. Det ender med selvmordsforsøk, innleggelse og elektrosjokk.  

Det er Sylvia Plaths eget sammenbrudd og selvmordsforsøk ti år tidligere som ligger til grunn for «Glassklokken», og modellene for det krast karikerte persongalleriet er hennes egne venner og kjærester, og, ikke minst, hennes egen evig bebreidende mor.

Esther finner ingen hun vil ligne. Ikke nabolagets supermamma, seksbarnsmoren Dodo Conway, som går rundt med en konstant bulende mage som Esther finner motbydelig. Ikke mødregenerasjonen, med sine maksimer om at kvinnens mål egentlig er tryggheten hos en mann. Ikke den stygge, kjønnsløse magasinredaktøren i New York, ikke den rike, ensomme dameromanforfatteren, begge kvinner som har hjulpet og beskyttet henne. «Hvorfor tiltrakk jeg meg disse rare, gamle damene ... Alle ville de adoptere meg, og, i byttehandel mot omsorg og innflytelse, få meg til å ligne dem», tenker Esther.

Esther er så ulykkelig at det nesten er lett å glemme at hun selv er ganske så usympatisk. Janet Malcolm, som skrev en brønndyp Plath-profil i The New Yorker i 1993, påpeker at «Glassklokken» er en roman full av forakt. Hun skriver at «det er en jentebok skrevet av en kvinne som har vært i helvete og tilbake igjen og vil hevne seg på sine plageånder», og at Plaths «status som feministisk heltinne har mye å gjøre med tonen hennes. Kvinner ærer henne fordi hun tør å være ubehagelig».

Lesningen av både «Glassklokken» og «The Group» ble preget av at noe var i emning, og at de utkom i samme år som Betty Friedans «The Feminine Mystique». Utfordringene hovedpersonene opplever, har da også mye å gjøre med at de er kvinner, og som sådan har færre valgmuligheter enn menn. Og da som nå skorter det ikke på venner, familiemedlemmer, autoriteter og forfattere som har klare meninger om hvordan forholdet mellom kjønnene er og bør være. Forvirringen deres blir møtt med en skråsikkerhet de i stadig større grad tillater seg å sette spørsmålstegn ved.

Feministiske synes bøkene likevel å være først og fremst på indirekte vis. Plath er mest opptatt av det indre, av et individ i sandpapiraktig friksjon mot verden, McCarthy av bølgene i et sosialt fellesskap. Ingen av dem abonnerer på et bestemt verdenssyn. Snarere enn ideologer fremstår de to forfatterne som nøkterne og uimponerte; direkte, nesten hensynsløse damer som skildret verden slik de så den og ikke tok seg bryet med å beskytte noen — ei heller seg selv.

I bøkene deres har kjærligheten mest skuffelser å by på i lengden, både for kvinner og menn. Seksualiteten er pirrende og løfterik, men bærer med seg potensialet for å bli ydmyket og utnyttet, og frykten for ikke å leve opp til en uklar myte.

Kort sagt fremstår de begge som vanskelige damer, på rett sted, til rett tid.          

SELVBIOGRAFISK: Sylvia Plath beskrev sitt eget sammenbrudd og påfølgende innleggelse i «Glassklokken». Forfatteren tok sitt eget liv en måned etter at romanen kom ut i Storbritannia.
SELVBIOGRAFISK: Sylvia Plath beskrev sitt eget sammenbrudd og påfølgende innleggelse i «Glassklokken». Forfatteren tok sitt eget liv en måned etter at romanen kom ut i Storbritannia. Vis mer