Jenteliv skildret med stor troverdighet

Lettlest, ikke altfor dyp, roman om å vokse opp.

BOK: Typisk for hovedpersonen i Heidi Lindes roman «Juggel» er at hun tviler på ektheten i tre ord som er skrevet på en lapp til henne. Tre små ord med stor betydning.

Hvorfor er jeg-personen Maj blitt så forbeholden? Hun er 30 år gammel der hun står med lappen i hånda og tenker mest på at den er skrevet på baksiden av en ubetalt strømregning. Hun er på vei til en begravelse i hjembyen.

Bilturen gir henne rikelig med tid til å tenke tilbake på tenåra, og her klippes romanen til jeg-personen som 14-åring.

Store deler av den fortelles med dette retrospektive blikket, som for å søke forklaringen på at hun er blitt den hun er blitt.

Jentelivet i en norsk småby er passe uspennende, og Heidi Linde skildrer det med stor troverdighet. Maj bor med en mor som driver frisørsalong i kjelleren. Hun går med morgenavisen, blir forelska i gymlærer'n, spiller i skolekorps, kjefter på venninnen Anja som smugrøyker og beundrer de eldre jentenes bleika hår og brunkrem. Disse jentene drømmer og prøver og feiler på uskyldig vis i forhold til kjærligheten. I motsetning til en dårligere stilt klassevenninne, påføres de ikke annet enn skrubbsår.

Heidi Lindes tone i disse ungdomsskildringene er lett og muntlig, slik som i debutromanen «Under bordet» (2002).

Hun skriver gode dialoger, rett-på-sak og handlingsorientert. De store refleksjonene plager ikke jentesinnene i betydelig grad. Dramatiske begivenheter fester seg ikke umiddelbart som traumer hos Maj, Anja, Helen og co.

Derfor skurrer det litt å møte en voksen-Maj så full av forbehold og mistenksomhet i forhold til å binde seg og starte familieliv. Linde nøler lenge med å avsløre hvilken begravelse Maj er på vei til, antyder bare et gjensyn med barndomsvenner. Derfor tillegges denne begravelsen mer dramaturgisk vekt enn den fortjener i romanen. Det bygges opp til et klimaks som ikke kommer.

«Juggel» er lettlest og grei nok, men som dannelsesroman blir den noe grunn og enkel. Med det språklige talentet som Heidi Linde åpenbart er i besittelse av, kunne man ønske at hun hadde våget mer.