Jenteliv skildret med stor troverdighet

Lettlest, ikke altfor dyp, roman om å vokse opp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Typisk for hovedpersonen i Heidi Lindes roman «Juggel» er at hun tviler på ektheten i tre ord som er skrevet på en lapp til henne. Tre små ord med stor betydning.

Hvorfor er jeg-personen Maj blitt så forbeholden? Hun er 30 år gammel der hun står med lappen i hånda og tenker mest på at den er skrevet på baksiden av en ubetalt strømregning. Hun er på vei til en begravelse i hjembyen.

Bilturen gir henne rikelig med tid til å tenke tilbake på tenåra, og her klippes romanen til jeg-personen som 14-åring.

Store deler av den fortelles med dette retrospektive blikket, som for å søke forklaringen på at hun er blitt den hun er blitt.

Jentelivet i en norsk småby er passe uspennende, og Heidi Linde skildrer det med stor troverdighet. Maj bor med en mor som driver frisørsalong i kjelleren. Hun går med morgenavisen, blir forelska i gymlærer'n, spiller i skolekorps, kjefter på venninnen Anja som smugrøyker og beundrer de eldre jentenes bleika hår og brunkrem. Disse jentene drømmer og prøver og feiler på uskyldig vis i forhold til kjærligheten. I motsetning til en dårligere stilt klassevenninne, påføres de ikke annet enn skrubbsår.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer