Jenter leser best!

«Vi vet fra tallrike undersøkelser at leseferdighet henger sammen med mengden av lystbetont fritidslesning.»

4. desember i fjor ble resultatene fra den store internasjonale PISA-undersøkelsen (PISA = Programme for International Student Assessment) presentert for mediene i Norge og en rekke andre land. Undersøkelsen dreide seg om femtenåringers kompetanse i lesning, naturfag og matematikk, og Norges prestasjoner lå omtrent på OECD-gjennomsnittet. Bak slike gjennomsnittstall skjuler det seg imidlertid både positive og negative nyanser, men i Norge har debatten i mediene stort sett dreid seg om hvorfor vi gjorde det så dårlig. Kan dette ses i sammenheng med det en framtredende norsk sosiolog kaller «den spesielle norske husmannsaktige stormannsgalskapen», som går ut på at vi gjør oss små hvis vi ikke er absolutt best?

I denne kronikken er det leseresultatene vi vil konsentrere oss om. Og da vil vi først si at vi selvsagt ikke skal slå oss til ro med at Norge, med et utdanningsnivå godt over gjennomsnittet, ikke skårer mer enn gjennomsnittlig i lesning. Dette resultatet kan ikke bortforklares med henvisning til at andelen elever med behov for spesialundervisning er større i Norge enn i andre land. Disse elevene er like fullt inkludert i utvalget i samtlige deltakerland. For å kunne få noe konstruktivt ut av undersøkelsen, må vi gå bakenfor gjennomsnittstallene og stille spørsmål om hva våre elever gjør bra og hva de gjør dårlig. Da finner vi for eksempel at mens de norske elevene skårer midt på treet på avkryssingsoppgaver, ligger de over gjennomsnittet på de åpne oppgavene som krever lengre selvstendige formuleringer. Disse oppgavene dreier seg ofte om forhold som ikke direkte går fram av teksten, og elevene må reflektere, komme med hypoteser og begrunne sine svar. Denne kompetansen etterspør refleksjonsevne og evne til å kombinere kunnskap, og her presterer faktisk norske elever - særlig jentene - godt over gjennomsnittet. Det er bare i sju land jentene skårer bedre på disse oppgavene.

Og da er vi ved det punktet hvor skoen virkelig trykker hos de norske elevene, nemlig de store kjønnsforskjellene. Kjønnsforskjellene i realfag er ikke dramatiske, selv om guttene gjør det bedre i matematikk og jentene i naturfag. Når det gjelder lesning, er vi imidlertid ekstreme. Jentene gjør det langt bedre enn guttene, og så mye bedre at det blant alle OECD-landene bare er Finland og New Zealand som har større forskjeller. I den forrige store internasjonale leseundersøkelsen der norske ungdommer deltok, IEA Reading Literacy for 14-åringer i 1991, presterte jentene gjennomsnittlig fire poeng bedre enn guttene. I 2000 er denne forskjellen på hele 43 poeng, på samme type poengskala. Disse to undersøkelsene er ikke identiske, men like nok til å kunne sammenlignes. Her er det grunn til å stoppe opp og stille spørsmål. Hvis det virkelig har skjedd en reell endring i gutters og jenters lesekompetanse over ti år, er det da de to gruppenes lesemotivasjon og dermed også lesevaner som har utviklet seg bort fra hverandre? Vi vet fra tallrike undersøkelser at leseferdighet henger sammen med mengden av lystbetont fritidslesning, og denne sammenhengen finner vi også i PISA-dataene. Der finner vi dessuten at norske gutter er mer negative til leseaktiviteter enn gutter i nesten alle andre deltakerland. Kan det i tillegg være et moment at testmotivasjonen hos guttene ser ut til å ha vært lavere enn hos jentene? På et spørsmål om hvordan de vurderer sin egen innsats på testen, oppgir guttene at de har nedlagt mindre arbeid enn jentene oppgir å ha gjort. En tanke som ligger snublende nær, er om det dreier seg om en synkende skolemotivasjon hos guttene i sin alminnelighet. I så fall er det alvorlig. Uansett er kjønnsforskjellene noe en må utforske videre med mer dyptpløyende undersøkelser.

Så over til et par spørsmål som PISA ikke kan si noe om. Det ene er om norske elever leser dårligere nå enn før. I Norge mangler vi vitenskapelige undersøkelser som kan si noe om dette, og først når PISA-oppgavene har vært testet på flere kull, vil vi kunne se om det har foregått en utvikling. Sammenligningen mellom IEA og PISA gir likevel en indikasjon, og da på at vi har gått framover og ikke tilbake: i forhold til gjennomsnittet av land som var med i begge undersøkelsene, kan det spores en svak framgang. Dette bør ikke tillegges for stor vekt, men det må i hvert fall være klart at PISA ikke kan brukes som grunnlag for oppfatningen om forfall.

I mediene blir PISA ofte blandet sammen med undersøkelser som er gjort av Senter for leseforskning i Stavanger, der man blant annet har ønsket å diagnostisere de ca. 20 prosent svakeste leserne. Når journalister og politikere gjengir dette som at 20 prosent av dagens ungdom ikke kan lese når de forlater grunnskolen, er det, for å si det mildt, svært misvisende. For det første er tallet 20 prosent bestemt på forhånd gjennom måten undersøkelsen er konstruert på, og for det andre vet vi ikke hvor mange av de 20 prosentene som faktisk «ikke kan lese». Og igjen: PISA-undersøkelsen gir ikke grunnlag for noe i nærheten av en slik konklusjon.

Det andre som PISA ikke kan gi noe svar på, er hvem som har «skylden». I mediene er det gjerne skolen som blir syndebukk når elevene gjør det dårlig. En slik slutning kan ikke trekkes på grunnlag av PISA-dataene. De faktorene som for de fleste lands vedkommende korrelerer best med leseferdighet, er slike som er utenfor skolens kontroll, som mengden av fritidslesning og foreldrenes yrke og utdanning. Utpreget for Norge er ellers at det er små forskjeller skolene imellom, men store forskjeller innenfor den enkelte skole. Dette kan ses som en naturlig følge av at vi er et samfunn med relativt små klasseskiller, kombinert med at vi har en skole som favner alle. Mens for eksempel belgiske og tyske 15-åringer går i forskjellige skoleslag etter evner og interesser, går de norske alle i samme skole. For å sette tingene på spissen kan vi si at hos oss er enhver skole et Norge i miniatyr, med all den variasjon sosialt og evnemessig som er i befolkningen for øvrig.

Hva så med læreren? Heller ikke her kan PISA gi noe svar. Elevene er plukket ut skolevis, ikke klassevis, og noen sammenligning mellom klasser er derfor ikke mulig. Faktorer som gjelder læreren gis det bare et indirekte bilde av, dels gjennom rektors rapportering og dels gjennom elevenes. Det er en liten korrelasjon mellom den enkelte elevs prestasjoner og den samme elevens rapportering av hva læreren gjør i klasserommet, men hva dette egentlig betyr, er høyst usikkert. Korrelasjonen er heller ikke stor nok til å kunne brukes som forklaring. Dette må vel å merke ikke tolkes som at det er uten betydning hva læreren gjør, bare at PISA-dataene ikke er egnet til å trenge inn i dette spørsmålet.

Til slutt kan vi spørre hva vi nå bør gjøre. På bakgrunn av både PISA-resultatene og vanlig sunn fornuft er det noen forslag vi kan komme med. Vi nevner tre: 1) Vi må fortsette arbeidet med å motivere ungdommen, og særlig guttene, til å lese, og vi må verdsette lesningen enten det dreier seg om Internett, tegneserier, motortidsskrifter eller fantasy-romaner. 2) Vi må styrke den siden av lærerutdanningen som dreier seg om å utvikle elevene som lesende og skrivende mennesker gjennom hele skoleløpet og 3) Det bør gjøres en nasjonal satsing for å utvikle gode etterutdanningskurs for lærere fra mellomtrinnet og opp, der temaet er metoder for å arbeide med viderekommen lesning. Slike metoder finnes, og de kan tas i bruk i alle fag. De vil også ha overføringsverdi til et yrkesliv der evnen til å hente og bearbeide informasjon fra tekst spiller en stadig større rolle. For uansett hvilken utvikling informasjonsteknologien bringer oss inn i: lesning kommer vi ikke utenom.