MASSIVT: Jenter er ikke mer «hysteriske» enn gutter, de bare tar det ut på forskjellige områder, skriver Sigmund Karterud.
 Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
MASSIVT: Jenter er ikke mer «hysteriske» enn gutter, de bare tar det ut på forskjellige områder, skriver Sigmund Karterud. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Jenter som hviner i flokk

HJERNEN: Dypere deler av hjernen tar overhånd når massehysteri utløses.

Tusenvis av opprømte jenter satte deler av Oslo sentrum på hodet i forrige uke da idolet Justin Bieber iscenesatte seg selv. En ting er de åpenbare risikoelementene som er forbundet med tettpakkede menneskemengder i følelsesmessig ubalanse og hva dette krever av ansvarlige arrangører. Men hva er selve fenomenet er uttrykk for?

Mennesket er et lettpåvirkelig vesen. Spesielt lar vi oss påvirke av personer, ideer og institusjoner vi ser opp til. Dette ligger i vår natur. Det at man intuitivt stoler på sine (idealiserte) tilknytningspersoner, har nok lønt seg i evolusjonens løp. Også dette at man har en nedlagt evne til å imitere andre. Læring gjennom imitering er viktig.

Mennesker er ekstra påvirkelige i grupper. Det har vært kjent i uminnelige tider at mer «primitive» sider ved mennesket lettere får utløp i gruppesammenheng, og dette har kynisk vært utnyttet av alskens folkeforførere. Hitlers vei til makten var som kjent brolagt med nøye regisserte massemønstringer der han suggererte inn sitt primitive budskap.

I første halvdel av 1900-tallet var «massehysteri», «massepsykose» og «massebarbari» gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt. Sigmund Freud deltok i denne debatten med en sentral artikkel i 1921. Forklaringene pendlet mellom ren suggestibilitet («mennesket er i sitt vesen et flokkdyr») på den ene siden, versus spesielle egenskaper ved selvet (Freud). I vår tid strever en med å forene disse forklaringsmodellene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Suggestibilitetsteorien er styrket gjennom oppdagelsen av såkalte «speilnevroner». Mange mener at disse utgjør det nevrobiologiske grunnlaget for følelsesmessig smitte, identifisering og empati. Det innebærer at når vi observerer handlinger og følelser hos andre kan det «fyre» i tilsvarende nevroner i vår egen hjerne og oppleves som om det var oss det gjaldt. Mange menn har opplevd hvordan det rykker i egen fot på fotballkamper når folk roper «skyt!» Og for å bli litt på fotballbanen: Står du midt inne i en hoiende supportergjeng er det vanskelig å være uberørt. Speilnevronene dine blir bombardert og sannsynligheten er stor for at du også, etter en stund, deltar i hylekoret, «skyt dommeren!». I slike stunder er det som om det individuelle selvet ikke er robust nok til å opprettholde sin vanlig sosiale dømmekraft som er lokalisert til fremre deler av hjernebarken. Dypere deler av hjernen tar overhånd og kan nå styres av kollektive krefter som det er vanskelig å finne gode begreper for.

Massepsykose er vanligvis et dårlig begrep for opprørte menneskemasser. Psykose er noe mer enn sterk følelsesaktivering og dårlig dømmekraft. Ved psykoser er selvets struktur brutt sammen og mentalt innhold kommer til syne som usammenhengende og forvirrende elementer. Også opprørte menneskemasser handler med en viss form for kollektiv logikk innenfor bestemte gruppementaliteter. Ofte er de iscenesatte og i alle tilfelle finnes det et forståelig bakteppe. En lynsjende mobb oppstår ikke tilfeldig. Og regien bak jentene på Operataket var satt av et kommersielt firma som skulle tjene penger på en plateutgivelse. Massepsykose i streng forstand forekommer sjelden. Et for oss ganske bisart fenomen er lidelsen «Koro» som har opptrådt som epidemier i Sørøst-Asia. Det dreier seg om «smittsomme» vrangforestillinger hos menn som forestiller seg at penis er i ferd med å forsvinne inn i kroppen. Lidelsen kan spre seg fra landsby til landsby og den skaper mye styr før den av uforståelige grunner klinger av.

Ordet massehysteri peker mot noe kvinnespesifikt. Hysteri er avledet av det greske ordet for livmor. I middelalderen forestilte man seg at livmoren løsnet fra sitt feste og romsterte rundt i kvinnens kropp og ga opphav til dramatiske sinnsbevegelser. Freud mente hysteri skyldtes svikt i kvinners identitetsdannelse. I moderne tid har psykiatrien forsøkt å kvitte seg med hysteribegrepet. Den hysteriske karakter kalles i dag histrionisk personlighetsforstyrrelse. Histrionisk i betydningen suggestibel, teatralsk og med overdrevne følesesuttrykk. Fortsatt er det fler kvinner enn menn som får en slik diagnose. Er da kvinner mer suggestible og utsatt for massehysteri enn menn? Ikke generelt, men sannsynligvis på noen områder. Kvinner og menn har forskjellige terskler for forskjellige følelseskvaliteter. Menn reagerer fortere og mer intenst med sinne og går lettere inn i den type massehysteri som vi forbinder med hooligans: Blandingen av sinne og begeistring, gjerne iblandet hat og forakt og en sterk polarisering mellom «ingroup» og «outgroup». Jentene på Operataket var nok mer drevet av de grunnleggende emosjonelle systemene begeistring («excitement»), (seksuell) lyst, og lek/glede.

Hvor suggestibel man er, avhenger sterkt av alder. Vi er født ekstremt suggestible. I tidlig barnealder kan vi bli innbilt omtrent hva som helst. Alle vet at man ikke bør fortelle spøkelseshistorier til små barn når de har lagt seg for kvelden. Ungdomstiden er spesiell. I hjernen er det er da en sterk ubalanse mellom følelsessentra i mellomhjernen som oversvømmes av uvant store doser nevrohormoner og underutviklede deler av hjernebarken som har med selvkontroll og sosial dømmekraft å gjøre. «Sturm und drang» og identitetskriser inngår i dette bildet. Dette «går seg til» utover begynnelsen av 20-årene når hjernen blir ferdigutviklet og sosiale erfaringer er nedfeldt i en holdbar personlig identitet. Fra da av er vi mindre lettbevegelige. Mer og mer tar forsiktige og unnvikende personlighetstrekk over. Det er sikkert mange eldre som med vemod husker sin tid som Elvis-fans og som skulle ønske de fortsatt kunne la seg beruse i flokk.