Jeppe her og nå

En fattig fyllik blir over natten milliardær med småmannsgalskap

FULL, AV TALENT: Finn Arve Sørbøe gjør en imponerende Jeppe. Foto: Gisle Bjørneby
FULL, AV TALENT: Finn Arve Sørbøe gjør en imponerende Jeppe. Foto: Gisle BjørnebyVis mer

TEATER: Hålogaland Teater har tatt tak i Ludvig Holbergs snart 300 år gamle "Jeppe paa Bjerget" og modernisert teksten grundig. Regissør Ketil Høegh har gjort jobben sammen med Ragnar Olsen. I deres versjon er Jeppe en fordrukken Afghanistan-veteran bosatt i Strandvegen i Tromsø, gift med en dypt frustrert Nille og i  et vanskelig, om ikke rent ut ulykkelig kjærlighetsforhold til TIL. Han liv er slett ikke så enkelt som avholdsfolk vil ha det til.
 
Men så finner milliardærfruen Mille Farmand ham en dag sovende på kaia. Hun bestemmer seg for at fylliken kan være et utmerket bidrag til kveldens åpningsfest på fruens nye 38 etasjers luksushotell i byen.
 
Slik har det seg at Jeppe Berg en ellers bakfull morgen våkner, uten lenger å være helt sitt stakkarslige selv. Nå er alkis Jeppe blitt direktør J.P. Bergh. Og i dette paradis er ikke Nille lenger hans kone, det er bare en butikkjede han nettopp har kjøpt.

De påfunnsglade rikiinger får innbilt Jeppe at han lider av småmannsgalskap: Han innbiller seg at han er fattig og ubetydelig. Jeppe er ikke vanskelig å overtale inn i silkeslåbroken og på imponerende kort tid blir Jeppe akkurat like despotisk selvopptatt som en gjennomsnittsmilliardær. Han drikker rødvin med sukker og møter samfunnets ypperste. Her mingles det med parodiversjoner av Kjell Inge Røkke, Liv Ullmann og Helga Pedersen. og med uhøvlet spåkbruk kaster Jeppe seg friskt inn i selskapslivet, drikker rødvinen med sukkerbiter og tar vertinnen bakfra på bordet.

Finn Arve Sørbøe i tittelrollen er et oppkomme av uanstrengt humor. Han kombinerer avslappet og presis tilstedeværelse i et finstemt fysisk teaterspråk. Jeppe er en rolle som må bære historien og Sørbøe løfter med stil.
Dette er dyktig komediespill, kanskje fordi humoren også er forankret i realisme et sted langt nede i bunn av rolletolkningen.

Svein Harry Schöttker Hauge er et syn i rollen som den ustyrtelig homofile direktør Gustav Gravensten, født Olsen. Høeghs regi spiller jo også usjenert på folkelige gladfordommer.

Dagen derpå blir ekstra tung: Borte er all rikdom og makt. Nille slår ham. Politiet slår ham. Rikingenes rettssak dømmer ham til døden, gjennom gift og hengning. Det er alvor. Stemningsskiftet er gjennomtenkt, men grepet spriker med formen ellers. Målet er her å vise baksiden av medaljen og moroa. Her og også i noen scener med Nille blir prosjektet mer ambisiøst enn tekstgrunnlaget egentlig tåler.

Sluttscenen mellom ekteparet Jeppe og Nille er nydelig, både vakker og trist i sin stille åpenhet. Nora Furuholmens scenografi er enkel og effektiv og kostymene passer sjangeren som hånd i hanske. Oppsetningen lykkes godt i å underholde bredt og den skal ha honnør for å prøve å også kritisere spisst.

Regissør Ketil Høegh har et godt grep på komediesjangeren. Han og teamet har her skapt en nær, lokal og vellykket versjon av Jeppe på Bjerget.