«Jeppe» i store bokstaver

Tydelighet er «Jeppe»-musikalens største styrke og største svakhet.

DRUKKENBOLTEN OG KJEFTEKJERRINGA: Forholdet mellom Jeppe (Øivind Blunck) og Nille (Hilde Lyrån) er fint formidlet i «Jeppe»-musikalen.
Foto: May B. Langhelle
DRUKKENBOLTEN OG KJEFTEKJERRINGA: Forholdet mellom Jeppe (Øivind Blunck) og Nille (Hilde Lyrån) er fint formidlet i «Jeppe»-musikalen. Foto: May B. LanghelleVis mer

MUSIKAL: Musikalformen tilfører ikke ny innsikt eller forståelse til «Jeppe».

Men den gir muligheten til klar og lettfattelig person- og situasjonstegning, og det er en mulighet som teamet benytter seg fullt ut av.

Så lettfattelig er «Jeppe» at den nærmer seg overforklart.

Nøkkelfraser Hans-P. Thøgersen har i sitt manus konsentrert og forenklet Holbergs scener, og en stor del av dialogen, samt forklarende monologer, formidles gjennom sang.

Som regel er sangene - med tekster av Thøgersen, melodier av Svein Gundersen - bygd opp om musikalske og tekstlige nøkkelfraser, som gjentas, gjentas og gjentas igjen.

Dette er tydeliggjørende grep, men det gjør også skikkelsene og situasjonsbeskrivelsene vel ensidige, i alle fall i deler av oppsetningen.

Når det er sagt speiler Gundersens melodier sangernes sinnstilstand godt, den følger humør og stemninger.

Øivind Blunck får anledning til å imponere med sitt betydelige vokalregister.

Utagerende Ole-Herman Gudim Lundberg har valgt å fortelle historien gjennom en utagerende spillestil, med gester, gestikulering og grimaser.

Stilen eskalerer i narrespillscenene, der den går så langt inn i overspillet at den blir til en karikatur over overspill.

Dette understreker det den vulgariteten, det snobberiet og det hykleriet Baronen (en syrligspottende Hans Marius Hoff Mittet) og hans menn (frontet av en lekende Gard Eidsvold) legger for en dag når de bestemmer seg for å latterliggjøre den drukne bonden.

I Bluncks komediespill legges større vekt på Jeppes følelser enn på Jeppes personlighet, men forholdet mellom ham og Nille (Hilde Lyrån) er fint og nyansert tegnet.

Lundbergs personinstruksjon og Thøgersens manusvalg viser forståelse og sympati for begge de to.

Miljø En skrånet plattform utgjør hoveddelen av Gjermund Andresens scenografi. Det er her Jeppe havner på skeive, og her han gjør forsøk på å rette opp livet igjen.

Rammen rundt denne plattingen, viser det seg, kan heves og senkes, for å signalisere forskjell mellom baronens rom og allmuens arenaer. Fra taket senkes der ned tekstiler for å vise det samme skillet.

For øvrig er det kostymer og rekvisitter som viser miljøforandringene, og hovedinntrykket er rent og ryddig.

Omrigging for sceneskifter er innpasset i Tomas Adrian Glans' koreografi, som også i øvrige scener underbygger miljøskildringen i forestillingen.