Jeremy Jay

Arrangert til himmels.

CD: Jeremy Jay er flinkere med lyd enn med låter. Det er mye man kan arrestere den unge amerikaneren for på hans andre fullengder: Den litt keitete crooningen, at mange av sangene mangler videre vokalmelodi, overdreven og litt lat bruk av gjentakelse i tekstene og så videre. Alt hadde vært lett å tilgi hvis låtene hadde vært kanonbra. Det er de ikke. Lyden derimot, veier langt på vei opp. Jay pakker sine enkle små sanger inn i et enkelt, men helt fortryllende lydbilde av Kraftwerk-verdige synther, bakomliggende, minimalistiske trommer og pubrockriff av den ordentlige gamle sorten. «Slow Dance» høres ut slik nåtidas unge nyveivfetisjister forestiller seg at alt hørtes ut i New York, 1978. Og det er pent, det. En redaktør til sangene, samt litt mer bruk av den stemmen Jay viser at han har i «Winter Wonder», og verden vil være i besittelse av noe fantastisk.