Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Jern-Erna, Leppestift-Siv og det likestilte Norge

Når det nå er 100 år siden kvinner fikk stemmerett, får Norge sin andre kvinnelige statsminister. Det er likevel få feminister som har grunn til å juble.

FIRE TØFFE ÅR FOR FEMINISMEN: «Vår andre kvinnelige statsminister noensinne skulle kunne sees som en feministisk seier, men det var dessverre ikke til å la seg oppmuntre av. De typiske feministiske kampsaker kan gå fire tøffe år i møte med den nye regjeringa», skriver Fett-redaktøren i sin kronikk. Foto:  Benjamin A. Ward
FIRE TØFFE ÅR FOR FEMINISMEN: «Vår andre kvinnelige statsminister noensinne skulle kunne sees som en feministisk seier, men det var dessverre ikke til å la seg oppmuntre av. De typiske feministiske kampsaker kan gå fire tøffe år i møte med den nye regjeringa», skriver Fett-redaktøren i sin kronikk. Foto: Benjamin A. Ward Vis mer
Meninger

Det blei en tung start på uka. En blå regjering, «morna Jens», debatter om leppestiftkjoler og om å heie på andre jenter. Det ble diskusjon om feministisk etikette og om det er ok å snakke om hvordan kvinnelige politikere ser ut, eller om kvinner som stikker nebbet fram får mer enn nok oppmerksomhet omkring utseendet sitt fra før. Det ble både diskutert på radio og tv om kommentarfeltet kom til å være like hatsk nå som regjeringen blir ny. At mange reagerte på Jensens noe oppsiktsvekkende kjole (og oppførsel) ble et tegn på at det fantes troll på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstreside-aksen. Det er bra at folk reagerer på omtaler om hvordan kvinnelige politikere ser ut, selv om jeg mener det må være mulig å kommentere oppsiktsvekkende plagg på både kvinner og menn uten å være kvinnefiendtlig. Men det er åpenbart at kvinner opplever et helt annet press enn menn, og det er ikke bare fordi menn går med «nøytrale dresser». Det er greit å synes kjolen til Jensen er spesiell og hatten til Sigbjørn Johnsen snodig, men fokuset Jensen opplever skriver seg inn i en tradisjon av forskjellsbehandling av kvinner og menn feminister har prøvd å endre. Hvorfor er det greit med Per Borten i trusa hjemme på gården, men feil med en lettkledd Inger Lise Hansen i Det Nye?

Dette er forsket på. Ingrid Dahlen Rogstad undersøkte 1119 politikeromtaler i VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv før stortingsvalget i 2009. Kvinnelige politikere er overrepresentert i omtaler med fokus på privatliv og personlige egenskaper. Dette handler om holdninger hos journalistene og forventninger til kvinner. Selv med langt større valgmuligheter hva klær angår enn en svart, trygg dress, er likevel kvinners spillerom mye mindre enn menns når det kommer til klær. Som feminist på venstresida er det åpenbart for meg at dette handler om strukturer og ulike handlingsrom for menn og kvinner. Dette er dessverre strukturer høyresida selv nekter for finnes og ikke ønsker å kjempe mot. Jeg heier på at Siv Jensen ikke kler seg mer konservativt på grunn av dette rare oppstyret rundt kjolen, men jeg kommer aldri til å heie på henne.

Mens jeg hang med hodet på jobb over valgresultatet var det noen som mente at man i det minste burde være glad for at det var tre kvinner som seiret i det politiske valget. Vår andre kvinnelige statsminister noensinne skulle kunne sees som en feministisk seier, men det var dessverre ikke til å la seg oppmuntre av. De typiske feministiske kampsaker kan gå fire tøffe år i møte med den nye regjeringa. Ikke bare er øremerkingen av pappapermen varslet fjernet, men også sexkjøpsloven og satsingen på barnehagene står i fare. At det vil være «sterke kvinnelige forbilder» som går i bresjen for dette, gjør det ikke bedre.

Frp sin offisielle likestillingspolitikk formuleres slik: «Alle mennesker er likeverdige. Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg naturlig uten innblanding fra offentlige organer. Likestillingsloven og ordningen med likestillingsombud bør derfor oppheves.» Partiet hevder altså at alle effektive tiltak bør legges ned fordi vi har «kommet langt nok». Uten hensyn til at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn, at arbeidslivet er kjønnsdelt, at kvinnelige politikere stadig må leve med et enormt utseendefokus eller annen hets mannlige kolleger kommer med. Uten en tradisjon for aktivt feministisk arbeid, også fra offentlige organer, er det vanskelig å se for seg at de som hetset Jensens kjole skulle bli møtt med samme motbør.

Høyre går ikke like langt som Frp, men også de virker allergiske mot likestillingspolitiske tiltak. «Høyre ser på hvert enkelt menneske som unikt, og ikke først og fremst som medlem av en gruppe. Derfor er vi skeptiske til tiltak som tillegger mennesker kvaliteter og egenskaper utelukkende i kraft av og for eksempel å være menn, kvinner, single, unge, innvandrere, funksjonshemmede og så videre.» Men det er ikke bare tilfeldigheter, og enkelthistorier som gjør at så mange kvinner tjener dårligere enn sine menn, det er strukturelle forskjeller mellom to hovedkategorier: menn og kvinner. Å se bort fra strukturelle skiller og en generell ubalanse i maktforholdet mellom kjønnene, er å vende seg bort fra den virkeligheten. Det er en bekymringsverdig retorikk Høyre fører. Vi arbeider for likestilling nettopp for å jobbe mot at mennesket først og fremst sees som medlem av «en gruppe». Å ikke anerkjenne at man trenger tiltak som tar høyde for dagens situasjon, er en urovekkende linje. Det hjelper ikke å si i et partiprogram at «hvert menneske er unikt» om man ikke har en politikk for å sikre at det blir sant.

Når det kommer til representasjon av kvinner og menn i maktposisjoner er det viktig å huske at en aktiv likestillingspolitikk kommer an på innholdet og ikke bare på hvem som presenterer det. Noen hevder at å få kvinner inn i politikken vil føre til mer «kvinnevennlig» politikk. Erfaringen viser at det ikke alltid er sant. Til sjuende og sist er det hvilken politikk man fører som avgjør utviklingen. Likere kjønnsrepresentasjon bør likevel være et mål, og i så måte er det fint å få enda en kvinnelig statsminister. Men det skygger dessverre ikke for det faktum at partiprogrammene til høyresiden lover fjerning av virkemidler som er viktige for å endre kjønnsroller og få bukt med diskriminering og skjevfordeling av makt. Beskjeden fra de blå er at alle stiller likt, at alle er individer og sin egen lykkes smed.

Å mene at denne regjeringa, med så mange kvinnelige ledere, er en feministisk seier, minner om Tone Damlis utsagn: «der eg kjemme fra betyr feminisme å heie på andre jenter, uansett korleis valg dei måtte ta.» Det var dessverre like feil da som nå. Feminisme er aktiv jobbing for likere fordeling av makt mellom kjønnene. Valgresultatet er et feministisk nederlag. Det kommer vi ikke unna.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media