ØNSKER SEG REGJERINGSSKIFTE: KrF-leder Knut Arild Hareide. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
ØNSKER SEG REGJERINGSSKIFTE: KrF-leder Knut Arild Hareide. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Regjeringskrise på perrongen:

Jernbanepakken kan gi Hareide regjeringskrisa han vil ha

Strid om EUs fjerde jernbanepakke har potensial til å felle regjeringen Solberg.

Kommentar

Da regjeringen forrige uke la fram forslag til statsbudsjett for 2019, var det i visshet om at det kan være siste gang.

Men statsbudsjettet inneholdt ingen åpenbare grunner for KrF-leder Knut Arild Hareide til å felle regjeringen. Sammenholdt med de fem foregående budsjettene, var det få kontroversielle endringer. Det har fått KrF-ere og andre til å peke på at det vil bli vanskelig å felle regjeringen på selve statsbudsjettet.

Skulle han få landsmøtet med seg, kan Knut Arild Hareide likevel se seg tjent med å vente på en konkret politisk krise i Stortinget.

Et hint om hva som kan skape en slik krise fikk man utenfor Stortinget torsdag forrige uke. Der markerte Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmannsforbund og LO Stat sin motstand mot pakken av lovendringer kjent som EUs fjerde jernbanepakke, og krevde at politikerne legger ned veto.

Politikere fra Rødt til MDG frontet sine partiers motstand, mens samferdselsminister Jon Georg Dale ble møtt med buing fra forsamlingen. Arbeiderpartiet skremte med muligheten for kinesiske selskaper på norske jernbanespor. Vippepartiet KrF var ingen sted å se eller høre.

Jernbanepakka er en samling lovverk som skal gjøre prosessene for å godkjenne togmateriell og gi sikkerhetssertifikater lettere og forenkle konkurransen på de nasjonale jernbanenettene. Den er allerede vedtatt av EU, og skal nå bli en del av norsk lov gjennom EØS-avtalen, såframt vi ikke reserverer oss.

Det ønsker den EØS-kritiske venstresida og Arbeiderpartiet. Kritikken går langs to spor: Frykt for at de konkurransefremmende reglene skal føre til evig anbudskonkurranse for persontrafikken på jernbanen og at pakken innebærer av overføring av suverenitet til EUs jernbanebyrå ERA.

Motstanderne har særlig hengt seg opp i det første. Som en del av jernbanereformen har regjeringen åpnet for anbudsrunder på enkelte strekninger, og på sikt skal driften av de fleste strekningene konkurranseutsettes. Frykten hos motstanderne av jernbanepakken er at det blir umulig for et annet flertall å reversere konkurranseutsettingen i framtida, skulle den vise seg å ikke være en suksess.

Men selv om det kanskje er dette som oppleves som det mest konkret inngripende og graverende, er det nedover det andre sporet man finner den største muligheten for regjeringskrise. KrF har vært en pådriver for jernbanereformen, men har de siste åra også utvist en skeptisk holdning til å la EU-byråer bestemme over norske forhold.

I vår sa for eksempel KrFs nei til EUs tredje energimarkedspakke og ACER. I den anledning sa Knut Arild Hareide til Klassekampen at «KrF er eit parti som er tydeleg for EØS, men vi har vore opptekne av suvereniteten heile vegen».

KrF sa nei til pakken av bekymring for at tilknytningen til ACER medførte suverenitetsavståelse i konflikt med Grunnloven. De vil ha spørsmålet avklart av Høyesterett. Tidligere har partiet også sagt nei til tilknytning til EUs finanstilsyn.

Men ikke nok med det. I sommer etterlyste Hareide overfor Aftenposten at Norge bruker de mulighetene som avtalen innebærer for å reservere seg mot direktiver vi ikke liker, og at vi ikke skal være redde for konsekvensene. Sier KrF nei til fjerde jernbanepakke, vil det ikke være noen U-sving, tvert imot.

Fjerde jernbanepakken er en sak med sprengkraft. EU/EØS-saker har krutt i seg. Det viste ACER-striden. Nordmenn har sterke følelser knyttet til vannkraften, men det har vi jammen meg også til jernbanen. Ikke minst nostalgi.

Det er bare ett problem. Motstanden baserer seg på vaklende premisser. Det var et skremmebilde som ble tegnet opp torsdag på Eidsvolls plass. Fjerde jernbanepakke gjør det ikke påkrevd med anbudsutlysning for all framtid. I lovverket finnes det unntak, blant annet for når dagens direktetildelinger til et bestemt selskap vil gi bedre kvalitet på tjenestene og/eller høyere kostnadseffektivitet. Lønns- og arbeidsvilkår kan på sin side sikres i anbudskontraktene.

Når man argumenterer for at pakken vil låse norske politikeres handlingsrom, viser det usedvanlig lite selvtillit på vegne av sine egne argumenter mot konkurranseutsetting.

Den makten som gis det europeiske jernbanebyrået ERA er så begrenset at myndighetsoverføringen betegnes som «lite inngripende» og derfor ikke vil være i strid med Grunnloven. Seinest under ACER-striden i vår stemte Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet for en myndighetsoverføring med samme merkelapp.

Når Norge i tillegg har fått betydelig gjennomslag i dialog med EU i arbeidet med jernbanepakken vil det bli vanskelig å argumentere for EU at vi nå skal reservere oss.

Et flertall mot EUs fjerde jernbanepakke kan plassere Jonas Gahr Støre i statsministerstolen. Der kan den også bli den hans første store hodepine.