Jernklo om hjertet

Renskåret fremstilling om sårbarhet og uutslettelig svik.

Mattsson ga ut novellesamlingen «Fotografiet» i 1997, en sterk debut om innestengte, ensomme og fortapte sjeler. Personene i høstens samling er ikke mindre plaget. Gjennom åtte noveller støter vi på temaer som sjalusi, omsorgssvikt, sorg og forgjengelighet. Det handler om mennesker som av ulike grunner er forhindret fra å utfolde seg som selvstendige individer. Og som er redde for forandringer. Men det er ikke det ytre handlingsforløpet som fenger mest.

Mattssons evne til å komprimere handlingen, og samtidig, med elegante antydninger, fortelle uendelig mye om personene, gjør henne til en kresen novellekunstner.

Flere av novellene handler om mennesker som kommer til kort når det gjelder kommunikasjon. Dermed oppstår misforståelser, og noen av dem er katastrofale. «Hvor godt var det egentlig mulig å kjenne et annet menneske?» heter det i novellen «Hun var bare sulten». Ingen når inn til kjernen av en annens personlighet, men hele livet forsøker vi.

I et svært renskåret språk framstilles mennesker i dramatiske omstendigheter, enten tilsynelatende eller virkelig. De fleste spenningene stammer fra familiære traumer. Familielykken er skjør. Om det dreier seg om en mor som svikter, en ektefelle som fjerner seg eller en datter som ikke tilfredsstiller fars krav, er de fleste skadeskutte og til dels desperate i sin jakt etter restitusjon av familien. Som i tittelnovellen, der ei lita jente er livredd for at mamma skal bli borte. Hun kommanderer sitt eget hjerte: «Shhh, hvisker hun lavt for seg selv. - Lille hjerte, mamma er jo her, hun er ikke borte lenger. Shhhh. Og hun venter. På at det lille hjertet skal bli rolig igjen.»

I noen av novellene virker det som om det oppstår et ubehag av ingenting. Andre steder er uhyggen større enn hva et lite hjerte kan tåle.

Jeg liker den måten Mattsson forsiktig, men likevel insisterende, presenterer menneskers rasjonelle og irrasjonelle reaksjoner på omgivelsene.

Og ikke minst liker jeg det elegante språket, knapt og presist, antydende, men likevel klart. Mattsson skaper livaktige stemninger. De fester seg, og graden av uhygge vokser etter at boka lukkes.