Jespersen eller Bondevik?

I NRKs Redaksjon 1 sitter fire kjente samfunnspersoner for å diskutere oppgjøret i Not so OK Corral mellom Otto Jespersen og Kjell Magne Bondevik. Viggo Johansen er programleder.

Harald Stabell er advokat og AKP-er. Erling Lægreid er NRK-veteran langt utpå venstresida, kjent for å ha kalt selvmordsangrepet på World Trade Center en estetisk nytelse. Terje Kristiansen, filmregissør og sikkert patent SV-velger. Og lederen for standupernes pr-forening.

De er ganske uenige, selv om alle synes å mene at statsministeren ikke burde svart på OJs verbale overfall.

Jeg synes det var modig.

Men alle syntes enige om at Jespersens hensikt er å angripe makta, selv om grepet forleden kanskje var litt i overkant (Lægreid syntes det var fantastisk).

Selv er jeg litt i stuss over OJ. Han går ofte langt ut i hetsing av svake grupper, både i den ganske dårlige NRK-serien og i TV 2. Samehatere fryder seg sikkert, men underteksten er åpenbart en ironi over fordommer. Da befinner Jespersen seg egentlig trygt på den herskende smaks grunn, mens han tilsynelatende sparker de svake. Litt til alle, men mest til SV.

Når Jespersen angriper Bondevik, ser jeg ikke den samme dobbeltheten. Infamiteten er like ekte som i raljeringen over Sven O., som jeg må tilstå morer meg.

Mediemillionæren OJ gjør seg lystig over statsministerens psykiske plager (?). Det passerer hos meg, selv om slagene sitter lovlig lavt.

Men når han lystig oppfordrer seerne på å spleise på oslobillett til mannen som trolig skjøt Sveriges statsminister Olof Palme, melder jeg pass.

Ville Lægreid ledd om en komiker hadde lokket til reisepenger for en tysk nynazist så vi kunne kvitte oss med Kristin Halvorsen eller biskop Gunnar Stålsett? Jeg tillater meg å tvile sterkt.

Det ville vel heller bli stemplet som lefling med fascisme i alle landets lederspalter.

Herodes Falsk opptrådte på TV 2s Tabloid og forsvarte Torsdagsklubben med en kritikk av folkestyret som han og fansen sikkert trodde var maktkritisk, men som også hadde liknende undertone.

OJ-tilhengernes siste halmstrå er at Bondevik har slått mynt på egen sykdom og morens død. Også her er ironi helt på sin plass og mistanken om at medierådgivere har rådet statsministeren til å gi litt mer av seg selv, slett ikke malplassert.

Men fikenbladet er ikke nok til å skjule skrukken Jespersen viste fram i sitt eget hode.