Jesu dødsmerker

I «Stigmata» påføres en ung frisør Jesu dødsmerker. Selv ikke de mest troende blant oss vil ønske å oppleve noe liknende.

Rupert Wainwrights religiøse gyser er en visuell nytelse, men mannen er muligens noe forvirret i teologiske spørsmål. Djevelen kan knapt fare verre med folk enn Vårherre tilsynelatende gjør her. Det er Patricia Arquette som spiller frisøren. Hun er ikke-troende, og mottar de religiøse undere via en rosenkrans hun får tilsendt fra Brasil. Dermed kommer Vatikanets mirakeletterforsker på banen - i form av Gabriel Byrne alias pater Andrew. Han stiller seg først like vantro til Patricias stigmatisering som hun gjør selv.

De får kjørt seg, begge to. «Stigmata» beveger seg nemlig i jevnt hysterisk toneleie hele veien. En historie som snedig kunne spilt på vår alles frykt for det ukjente, utarter i stedet til en orgie av effekter som kunne vært hentet fra hvilken skrekkfilm som helst.

Det er smått underholdende, temmelig idiotisk og etterlater oss i fredsommelig vantro.