SKAPER DEBATT: Sylvi Listhaug. Foto: Christian Roth Christensen
SKAPER DEBATT: Sylvi Listhaug. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Sylvi Listhaug:

Jesus lette ikke etter syndebukker

Men det er vel ikke noe for Listhaug, da Guds rike er litt langt unna rekkene på Stortinget.

Meninger

Mye har blitt skrevet denne uken om Sylvi Listhaug og hennes nye bok «Der andre tier». Det meste som er omtalt er gammelt nytt, en form for gjenoppliving av keiserinnen Sylvi som har vært stille en stund. Og nå har altså Sylvi Listhaug endelig skrevet en håndbok for sine trofaste «rettferdighetskjempere».

Boken tar for seg mange temaer i norsk politikk, men et av de utsagnene som har skapt mest reaksjoner, er Listhaugs syn på Den norske kirke. Når rettferdighet er en hjertesak for Listhaug, er det uunngåelig å ikke blande inn tro og Jesus. Hvorfor i all verden gå glipp av en rettferdighetskjemper som Jesus?

Skal vi tro på Sylvi Listhaugs Jesus, så var hans plan å mobilisere massene til direkte handling og gi attraktive løfter om å gjenopprette gode gamle dager ved å kvitte seg med romerne, samaritanene og andre hedninger. Listhaugs Jesus presenterte «alternativ fakta» for å bygge og forsvare sin popularitet. Ikke minst så han etter syndebukker for å skylde på samfunnets utfordringer.

Med et slikt bilde av Jesus, er det en selvfølge å angripe Den norske kirke, fordi de ignorerer innholdssvakt, kristen identitetspolitikk med teologisk opplyst, innholdsrik, kristen trospolitikk.

I en tid hvor den populistiske bølgen sveiper over begge sider av Atlanteren, er det en selvfølge å høre Listhaug fortelle at Den norske kirke ikke er en kirke for alle. Alle instanser som fremmer et universelt syn på mennesket og mangfold bør diskrediteres.

Alt som gir rom til forståelse for dem som ikke passer inn i Listhaugs splitt og hersk-politikk bør elimineres.

Ut ifra en slik situasjon er det ganske fristende å spørre Listhaug om hvem av dem som bruker den kristne tro for politikk og hvem som forkynner den kristne tro. For det første, anser ikke Listhaug kristendommen som en tro, men snarere som en identitet. Dette er sentralt. Hun er dypt interessert i kristne «verdier», men disse verdiene har en tendens til å være identiske med nasjonalisme.

For det andre, Listhaugs kristendom døper eksisterende nasjonale verdier og forpliktelser, i stedet for å utfordre dem: En kristendom som skal være presten som velsigner Listhaugs politikk, snarere enn en politiker som utfordrer skjevhetene i samfunnet for å holde med de mest utsatte.

Følgelig er nivået av intellektuelt engasjement med innholdet i kristen tro voldsomt tynt. Kort sagt er det lite av Jesu lære (teologi) og åndelig ransakelse, som fremmer et universelt syn på mennesket. Noe som også blir ganske tydelig når Sylvi Listhaug bruker de mest sårbare for å anklage Den norske kirke for å holde med de svakeste.

For det tredje er bruk av kristendommen sentralt for Listhaug. Kristne bilder og forpliktelser blir først og fremst utplassert for å vise hvem som er utenfor og hvorfor. Hvis man husker utsagn som, «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt» var årsaken til dette utsagnet å vise tilknytningen de andre har (eller ikke har) til «vår» kristne kultur.

Dette er uunngåelig fokusert primært på innvandrere, flyktninger og muslimer, men hun bruker det også til å angripe andre politiske partier som er ansvarlige for den liberale og flerkulturelle politikken som tillater innvandrere, flyktninger og muslimer.

Skal vi tro den teologisk opplyste Jesus, bygget han opp sitt dømme, ved å være en mann for alle folkeslag. Hans budskap var ikke av nasjonalisme og hat, men inkludering og kjærlighet: Elsk din nabo som deg selv; og til og med elsk dine fiender.

Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, er dette ganske universelt, altså ikke mye plass til tolkning som kan legitimere nasjonalisme, etnosentrisme og fremmedfrykt.

Vi ser heller ingen eksepsjonell tolkning i Bibelen som er forbeholdt Sylvi Listhaug og hennes måte å forkynne sin kristne tro på.

Med dette i bakhodet, ser det ut til at Sylvi Listhaug er den som trenger kirken mer enn noen annen i dette landet.

Jesus var ikke etter å finne syndebukker, enten det var nykommerne til landet eller politiske eliter.

Han forkynte ikke «la oss ta tilbake vårt land», istedet utfordret han hver person til å omvende seg, telle kostnaden ved å følge ham og å søke Guds rike i utgangspunktet.

Men det er vel ikke noe for Listhaug, da Guds rike er litt langt unna rekkene på Stortinget.