DIN, TIL DØDEN ...: Uheldigvis. Det er Svein Harry Schöttker Hauges og Marianne Nielsens tur til å ta livet av hverandre når Rogaland Teater setter opp «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.
DIN, TIL DØDEN ...: Uheldigvis. Det er Svein Harry Schöttker Hauges og Marianne Nielsens tur til å ta livet av hverandre når Rogaland Teater setter opp «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.Vis mer

Jevn duell

Marianne Nielsen og Svein Harry Schöttker Hauge matcher hverandre svært godt i «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Nesten litt for godt.

TEATER: Svein Harry Schöttker Hauge er en markant skuespiller ved Rogaland Teater. Jeg har likt hans stentorrøst og salvelsesfulle sceneskikkelser, som tar igjen i sår karisma det de mangler i subtilitet. Men han kan overdøve sine medspillere. Derfor er det deilig å se ham spille mot Marianne Nielsen, en førstedame uten synlig forfengelighet som går innbitt inn og ned i rollene sine.

Som George og Martha, professoren og professorhustruen fanget i en dødelig stillingskrig i «Hvem er redd for Virginia Woolf?», matcher de to hverandre nesten litt for godt. De er begge bulldozere og kjemper med samme intensitet. Det er heftig, men iblant noe enstonig. Men det er noe ubeskyttet i voldsomheten som gjør slutten rørende.

Generasjonskamp
Men regissør Anders Dale virker vel så mye opptatt av spenningen mellom det eldre ekteparet og det yngre, som intetanende takker ja til en nachspielinvitasjon, av de eldres slu sjalusi mot de unges overmodige ærgjerrighet. Dette er ingen blendende tolkning fra denne anmelders side, det understrekes av en gospelaktig «Forever Young» på soundtracket.

Men det er fint gjort. Handlingen er lagt til vår tid, og Martha er den som har holdt seg smal og stram mens George har latt seg fare. Det er Martha og den kjepphøye Nick (Torbjørn Eriksen) som opplever seg selv som de sterkeste mot George og Nicks forsagte kone Honey (Nina Ellen Ødegaard) - enn så lenge. Eriksen og Ødegaard er ypperlige sparrepartnere for Nielsen og Schöttker Hauge og er lenge fint lakoniske i sitt vidd mot de andres brølende aggresjon.

Dødsdans
Det mykt avrundede interiøret det spilles i, middelklassehjemmet med fulle bokhyller og fulle barskap, sirkler dem liksom inn i dødsdansen. Stavangers «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er svært tradisjonell, men observant, velspilt og ondskapsfullt underholdende.