Jevn hverdag

I en enkel, underdreid stil, der man leter forgjeves etter både store ord og sterke følelsesinntrykk, forteller Marianne Monsen små historier fra det daglige hverdagsliv, slik det leves av såkalte «vanlige» mennesker i en større norsk by.

Det er noe uglamorøst, men også noe ujålet over både de personene vi møter, og den måten vi presenteres for dem på. Historiene likner små utsnitt av liv som står i stampe.

Monsens mennesker har nok sine drømmer og framtidshåp, men også som drømmere flyr de langs jorda. Tekstene har gjerne en åpen slutt. En utvikling kan antydes, en åpning mot noe annet, men like gjerne løper planer og forhåpninger ut i sanden. Debutanten forlater sine personer i slike situasjoner - situasjoner hvor de står på randen til å ta en beslutning som kan bringe forandringer, eller situasjoner hvor planer er falt i grus, og den grå tredemøllens vinger svinger knirkende videre.

Rivaler

Monsen har i det hele tatt et godt grep om slutten på sine tekster. Karakteristisk både for den gjennomgående atmosfæren og for avslutningsteknikken er slutten på «Besøket», der det fortelles om et udefinert rivalitetsforhold mellom mor og datter.

«Hun sto lenge og så på dem. Ikke fordi det var noe spennende, for det skjedde ingenting; ikke fordi hun absolutt måtte heller, hun hadde egentlig ikke lyst. Hun husket stikket hun hadde kjent i brystet sist søndag på verandaen og ventet at den samme skarpe følelsen skulle dukke opp nå. Men hun kjente ingenting, verken smerte eller sinne eller sjalusi, enda hun sto der helt til de omsider begynte å arbeide igjen.»

Debutanten har prøvd seg i ulike yrker og har vært både konduktør og industriarbeider. I arbeidsplassnoveller som «En tur til Kiel» og «Besøket» viser hun da også en sikker hånd i personskildringen. En OK novelle er også «Mens jeg venter på at klokka skal bli seks», som forteller om en enslig kvinne som venter på sin gifte elsker, og tittelnovellen som handler om barn som er gjenstand for omsorgssvikt.

«Alt vel, kommer snart tilbake» er hverdagsrealisme av brukbar standard. Som forteller prøver ikke Monsen på å løfte verken seg selv eller personene sine opp etter håret. På det jevne, på det jevne, altså - og det i dobbelt forstand.