Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Sonic the Hedgehog»

Jim Carrey gir alt

«Sonic the Hedgehog» tilhører en annen tid.

«Sonic the Hedgehog»

3 1 6

Familiefilm

Regi:

Jeff Fowler

Skuespillere:

James Marsden, Jim Carrey, Ben Schwartz

Premieredato:

14. februar 2020

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Sonic the Hedgehog»

«Bedre enn fryktet»
Se alle anmeldelser

FILM: Denne filmen så først ut som noe å klø seg i hodet av. Sonic er et blått pinnsvin som slett ikke ser ut som et pinnsvin, han var den lynrappe helten i tv-spillene Sega kjørte på med for å konkurrere med Nintendos Super Mario en gang i tidlig bronsealder, og siden den gang har han ikke gjort mye ut av seg.

God Carrey

Det gjør han imidlertid til gangs i «Sonic the Hedgehog», der den dataanimerte Sonic står i fare for å skravle mer enn selveste Jim Carrey.

Carrey, også en markant nittitallsfigur, har tatt imot gud-vet-hvor mange Sega-millioner for å gjøre en reprise på sitt gamle jeg: Den spastiske klovnen som veksler mellom pokerfjes og gummiansikt. Men Carrey gir Sonic valuta for pengene: I rollen som den stormannsgale vitenskapsmannen dr. Robotnik er han filmens sterkeste kort.

Treigt budskap

James Marsden er henvist til å være snill streiting. Det er han som hjelper Sonic å flykte fra den gale doktoren, og på veien lærer han at han bør glemme drømmen å være politimann i San Francisco, og holde seg på det koselige stedet i Montana der han hører hjemme.

Dette noe treige budskapet er konklusjonen på en fartsfylt barnefilm som ellers er helt ålreit, eller i alle fall langt bedre enn hva den masete traileren kunne tyde på. Replikkene er raske og ofte myntet på foreldregenerasjonen. Noen av dem treffer bedre enn andre.

Det er alltid en utfordring å lade skikkelser fra dataspill med noe som ligner på et indre liv, men som sådan er det ingen dum idé å la Sonic være den evige outsideren, som står på utsiden av det menneskelige og lengter inn.

Samtidig lider han under den sykdommen som rammer så mange animerte skikkelser nåtildags: Overdimensjonerte øyne som fyller hele ansiktet, og som gjør at det blir vanskelig å gi ham ordentlig mimikk. Når disse parabolantennene fylles med tårer, blir det rent for mye.