Jim Stärk

Stillfarende og medrivende norsk peiskos.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Det kan nesten virke som om norske rock-artister kopierer hverandres lavmælte og quiet-is-the-new-loud-varianter om dagen.

Den som lytter, kjenner likevel det ene albumet fra det andre, og bandet Jim Stärk markerer med sitt album nummer to en særegen profil.

Begreper som vise og viserock er på norsk såpass belastet at de nærmest er ubrukelige. Den stillferdige bruken av gitar, trommer, bass, piano, hammond og banjo på denne plata er snarere rock på lav hastighet og styrke, og stemmen til Einar Stokke Fadnes får mye peiskos-glødende rom rundt seg.

Begrepet «Jim Stärk» henviser til James Dean-filmen «Rotløs ungdom» og svart/hvitt-bildet på coveret er en åpenbar hyllest til William Claxtons 50-tallsportretter av Chet Baker. Jeg kalte Thomas Dybdahls album forrige uke for norsk «cool nouveau». Dette er et enda mer utpreget eksempel.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer