Jimi Tenor

Orkestral kraftkost fra stadig like kosmisk finne.

CD: Jimi Tenor er finsk eksentriker par excellence og det nærmeste vi kommer en sisuutgave av Andy Warhol. Hans hipstermiks av diverse loungesjangere var svært hot midt på nittitallet, men etter hvert rotet han seg bort i vanskelige tilgjengelige album stadig færre ville høre på. Løsning: mer av det samme, gitt!

På sitt sjuende album betyr det igjen en miks av masse velourtung fusion, funk og en del orkestralt mas som det ikke er særlig gøy å høre på. Det var en gang Tenors sofistikerte og ikke minst deilige musikk føltes relevant. Nå sitter man igjen med en «hvorfor-gidder-han?»-følelse og gruer seg nesten til man må igjennom denne masete finske fusionbomturen en gang til.

Ikke alt er dårlig, men dette er bare enda et album som bare vil appellere til den stadig minkende Tenor-skaren.

Og synd er det.