Jimmy Page og luftskipets forbannelse

10. desember står det legendariske Led Zeppelin på scenen.

Verdens tyngste luftskip Led Zeppelin flyr igjen, etter 27 år i hangaren. Jimmy Page (63), Robert Plant (59) og John Paul Jones (61) gjenforenes for en helaftens konsert for første gang etter trommeslager John Bonhams (32) dødsfall i 1980. At det er John Bonhams sønn, Jason Bonham (41), som trakterer stikkene i sin legendariske fars fravær, gjør konserten i Londons O2 arena 10. desember nesten organisk komplett.

Nærmere originalbesetningen kommer man ikke.

VI LEVER i en helt spesiell tid. Rockens aldrende ikoner gjør comback og reunions på løpende bånd. Og det er helt forståelig: Det er nå de kan gjøre det, om få år vil musikken kun være tilgjengelig i via stereoanlegget eller via coverband. Vi aner at rockefedrene drives av en slags pliktfølelse eller misjon (penger trenger de neppe). Det nærmer seg endetiden for den klassiske rocken som autentisk nærvær. Bob Dylan turnerer mer enn noen gang, Paul McCartney prediker Beatles som aldri før, og Eric Clapton og Cream kom sammen for fem kvelder i Royal Albert Hall våren 2005. Pink Floyd inklusiv både Roger Waters og David Gilmore gjenoppsto for en 20 minutters minikonsert på Live 8, og originalbesetningen til Police og Genesis har opptrådt sammen igjen siden 2006.

Den 10. desember 2007 er det imidlertid duket for Led Zeppelins Celebration Day. Ryktene om en slik anledning har svirret i mange år, men bandets gjenlevende medlemmer har helt inntil i sommer vært avvisende til ideen. Begrunnelsen var enkel: ingen musiker kunne erstatte John Bonham.

MANDAGENS KONSERT vil likevel ikke være første gang Page, Plant og Jones har stått sammen på scenen etter Bonhams død. Allerede i 1985 spilte de tre gjenlevende musikerne på JFK Stadium i Philadelphia, på den amerikanske ekvivalenten til Live Aid. Framførelsen var uforberedt og inkluderte et mylder av støttemusikere, deriblant to trommeslagere, Tony Thompson og Phil Collins. Thompson hadde aldri spilt med Zep-gutta tidligere, og Collins dukket ikke opp på øvelsen, som for øvrig ikke var mer enn drøye klokketimen i et garderoberom backstage.

I følge Page kvalifiserte opptredenen til profesjonelt selvmord, hadde det ikke vært for at Led Zeppelin på dette tidspunktet ikke lenger representerte en profesjonell enhet. Det tre-låters livesettet låt så elendig at Jimmy 20 år senere nektet bruk av innslaget på Live Aid sin jubileums dvd (2005).

Det gikk ikke særlig bedre i 1988 under mini-settet på Atlantic Records 40-års jubileum i New York. Da med Jason Bonham på trommer. Page og Plants unplugged konsert (som også ble utgitt på cd og dvd) for MTV i 1994 var derimot overmåte velspilt, med både vestlig og orientalsk strykeorkester som backline. Men evenementet gikk av stabelen, skandaløst nok uten bassist og keyboardist Jones, noe sistnevnte syrlig bemerket under innlemmelsen i The Rock and Roll Hall of Fame året etter. Han takket de to andre for endelig å ha husket telefonnummeret hans. Deretter jammet de tre noen slurvete Zep-riff sammen med gjengen i Aerosmith. På dette bakteppet av uforberedte og umotiverte mini-gigs blir Robert Plants nylige utsagn om at bandet trengte å gjøre én siste stor konsert, helt forståelig. Men avslører uttalelsen også en usunn opphopning av revansjebehov?

VEIEN VIDERE etter Led Zeppelins endelikt i 1980 måtte nødvendigvis bli vanskelig. Robert Plant var den som artistisk taklet utfordringen best. Vokalisten evnet å adaptere 80-tallets poputtrykk uten å gå i verken flinkis- eller soft-heavy-fella, og har fra 1982 til denne dag levert ni album. Uten å rive opp sine røtter i keltisk folk, amerikansk blues og orientalsk/etnisk musikk, har han mer eller mindre lykkes med å skape en ny artistidentitet. Hans nyeste album, et folk-samarbeidsprosjekt med den amerikanske fiolinisten og vokalisten Alison Krauss, ble sluppet i høst. Eks-Zep-vokalisten har turnert mye og har alltid stimulert gammel-fansen med noen Zep-klassikere live, skjønt han både verbalt og musikalsk har markert avstand til Led Zeppelin.

I BAKKEN SOM BLY: 10. desember står Robert Plant og det legendariske Led Zeppelin på scenen. Da er det bare å håpe at djevelen er mild og at Keith Moons profeti fra 1968 ikke går i oppfyllelse denne gangen heller: – Det kommer til å gå i bakken som et luftskip av bly. Profetien er visstnok opprinnelsen til navnet Led Zeppelin, skriver Erik Holien. Foto: SCANPIX / AP
I BAKKEN SOM BLY: 10. desember står Robert Plant og det legendariske Led Zeppelin på scenen. Da er det bare å håpe at djevelen er mild og at Keith Moons profeti fra 1968 ikke går i oppfyllelse denne gangen heller: – Det kommer til å gå i bakken som et luftskip av bly. Profetien er visstnok opprinnelsen til navnet Led Zeppelin, skriver Erik Holien. Foto: SCANPIX / AP Vis mer

«Jeg kommer ikke til å ha skjorta fullt så oppkneppet denne gangen», sier han nå.

JOHN PAUL JONES var den lavmælte i Led Zeppelin. Multiinstrumentalisten lot de andre snakke, og under konsertene stod han som regel stille og fokusert bak ved Bonham, der han hørte trommene best mulig. Takket være at Jones på denne måten utgjorde ”limet” som holdt låtene sammen, kunne de andre tre bykse rundt på instrumenter og scene. Jones’ post-Zep-karriere har ikke primært handlet om soloalbum. Det er først og fremst som produsent og sessionmusiker han har markert seg.

Klientlista hans står det imidlertid respekt av: Paul McCartney, R.E.M. og Foo Fighters bare for å nevne noen få. Jones framstår som den mest harmoniske eks-zeppeliner. Whole Lotta Love med raspende mandoliner og hillbillydriv og Black Dog i instrumentalversjon med vrengebass på full gnu, tyder på en ironisk og avslappet holdning til en fortid som superbassist i verdens største superband. I dag jobber Jones med det gemyttlige old-time/bluegrass-bandet Uncle Earl og senest i sommer gjestet mannen, og mandolinen, Down on the Farm-festivalen i Halden.

MANGE SÅ FOR seg at det var orkesterlederen Jimmy Page som ville bære ilden videre etter 1980, slik han gjorde da han dannet Led Zeppelin etter Yardbirds i 1968. Men gitaristen og produsentens kreativ kraft gikk ned med luftskipet. Diverse album, blant annet filmmusikken til Death Wish II (82), to album med bandet The Firm (85 og 86), soloplata Outrider (88) og Coverdale/Page (93) representerte elleve år med tekniske bevis for at Jimmy Page var tynget av et betydelig Zeppelin-kompleks. Uten resten av Led Zeppelin var han som en pyroman uten fyrstikker. Gnisten var borte. Til og med lydbildet var vesentlig mindre potent.

Først da Plant kom på banen igjen, i 94, kviknet den gamle Page til igjen. Sammen gjorde de en uplugga live cd/dvd med nytolkninger av gamle Zep-klassikere for MTV, og i 98 resulterte nok et Page/Plant-samarbeid i albumet Walking into Clarksdale, med 12 helt nye låter. At Page påfallende divisjonsopprykk hadde med leflingen med gamle Zep-relasjoner å gjøre, kom nok en gang til uttrykk i 1999. Da turnerte han med det amerikanske sørstatsbandet Black Crowes. I kjølvannet av dette kom en dobbel live-cd. Energien, råskapen og lyden var tilbake! Settlista besto nesten utelukkende av Zeppelin-låter.

PAKTEN MED DJEVELEN. Hva fortiden angår så er det vel bare på ett område Page har gitt uttrykk for noe som kan minne om forbeholdenhet: det okkulte imagemakeriet. Dette har vært et tilbakevendende tema i den sensasjonshungrige rockelitteraturen. Og legenden har fått både groteske og Spinal Tap-aktige dimensjoner: I håp om å oppnå jordisk suksess inngikk gruppa angivelig en pakt med Satan selv, det vil si alle unntatt John Paul Jones. Kulthandlingen skal ha skjedd i det gamle 1700-talls jaktslottet Boleskine House i Skottland. Eiendommen med stemningsfull utsikt over en eldgammel gravlund og mytebefengte Loch Ness hadde Page kjøpt fordi spiritisten og forfatteren Aleister Crowley tidligere hadde vært eier og nå selvsagt gikk igjen som spøkelse.

Pakten hadde sin pris: Bonham drakk seg i hjel, Plant ble hardt skadet i en bilulykke og Page endte opp med David Coverdale, vokalisten i Whitesnake. Nå er det imidlertid tegn i tiden som tyder på at Coverdale ikke var straff nok for satanprest Page, og at Mr. D derfor er vendt tilbake for å innkreve resten av gjelden – denne gangen i knokler: I fjor sommer måtte Page avlyse en konsert med sin venn Roy Harper pga. en operasjon i kneet. Og nylig har vi fått vite at gitaristen har brukket en finger på sin venstre hånd (verst tenkelige alternativ), noe som medførte at Led Zeppelins comback ble utsatt fra 26. november til 10. desember.

TIL TROSS FOR en traurig musikalsk reise etter 1980 har Jimmy Page gjennom de senere årene vært en populær gjenganger i magasiner som Mojo, Classic Rock, og Guitarworld. Dette skyldes selvsagt hans unike historiske bidrag som gitarist og komponist i Yardbirds og særlig Led Zeppelin. Og det skyldes foretningsmannen Pages merkevarebygging rundt luftskipdesignet. Men først og fremst skyldes det produsenten Pages utrettelige resirkulering av gamle opptak.

Jimmys hyperaktive forvaltning av Led Zeppelin-arven tyder på kompensasjon for en heller ustabil karriere etter Led Zeppelin. Mens Plant og Jones har Rambled On, og til og med markert distanse til statusen som udødelige ikoner, heter Pages livsverk Led Zeppelin. Han lar seg stadig overvelde av hvor bra Led Zeppelin faktisk var, og hvilken kraft musikken representerer. Og dersom Led Zeppelins øvelser i sommer og høst ikke hadde overbevist ham om at bandet fremdeles var i stand til å gjenskape denne kraften, ville det aldri ha kommet på tale med noen reunionkonsert. I desemberutgaven av Classic Rock sier Jimmy Page:

- Nøkkelen er musikken, fordi den er så kraftfull. Du må kaste deg inn i den, på samme måte som du kaster deg naken på en spikermatte.

Takket være Jimmy Pages iherdige reproduksjoner av Led Zeppelins mange bragder på 70-tallet er bandet i dag mer populært enn det var i sin samtid. Godt gjort når man tar i betraktning at Led Zeppelin ikke har holdt en ordentlig konsert siden juli 1980.

Det ble lagt ut 18.000 billettene til comback-konserten i London O2 Arena. Billettsalget ble organisert som et lottospill: Potensielle publikummere måtte registrere seg på bandets hjemmeside hvoretter de vilkårlig utvalgte – Zeppelins vitner av siste dagers hell(d)ige – vant en obligasjon eller berettigelsen til å kjøpe to billetter. 20 millioner treff (80 000 i minuttet) førte til umiddelbar Communication Breakdown. Jimmy Page har antyder at hele 200 millioner treff ble registrert totalt. I nettavisa til Reuters er tallet justert til svimlende 500 millioner treff. Det er med andre ord vanskelig å tenke seg en større populærmusikalsk begivenhet i vår tid. Og like vanskelig er det å tenke seg en konsert med mer opphopet prestisje. La oss endelig håpe at kapellmester Page ikke blir for overveldet eller spikerredd av den gigantiske responsen.

Jimmy Pages nylige fingerbrudd endret dato for hele arrangementet. Mannen trenger bokstavelig talt bare å vifte med en finger. Det skal i anstendighetens navn anføres at den skadde Mr. Page har beklaget til både arrangører, musikere og fans, men til Reuters la han likevel frimodig til:

– Jeg antar at noe slikt som en Zep-reunion ikke ville være helt riktig uten litt dramatikk.