«I'm not Rihanna, I'm not Madonna. I'm not Mariah, or Ariana», messet hun da hun vendte tilbake onsdag denne uken, med den nye låten og medfølgende videoen «POWA», hvor hun også presiserte at hun hverken var Obama eller Osama. Mathangi Arulpragasam, Maya blant venner, bedre kjent for en bredere verden som det kryss-kulturelle, sjangerkryssende og politisk konfronterende enkvinnes popfenomenet M.I.A., har nok disse ordene i god behold. Det store gjennombruddet har alltid unnsluppet henne, kanskje nettopp på grunn av hennes stadig demonstrerte motvilje mot å spille etter regelboka. Som for eksempel når hun benyttet en gjesteopptreden under nettopp Madonnas prestisjefylte halftimeshow under Superbowl i 2012 til å gi Amerika fuckefingeren for åpent kamera. Madonnas krisehåndtering i etterkant kan vel muligens sies å være en delforklaring for ovennevnte ferske tekslinje.Men om hun har nektet å spille etter popverdenens regelbok, har hun allikevel stått bak noen magiske popøyeblikk i løpet av de 13 årene som har flydd siden gjennombruddet med mixtapen «Piracy funds Terrorism» (i samarbeid med sin daværende kjæreste, den senere så allestedsnærverende Diplo) og singler som «Galang» og «Sunshower». Selv har jeg alltid vært ekstra svak for 2007-singelen «Jimmy» fra hennes andrealbum «Kala». Først og fremst fordi den er en strålende simpel og nedstrippet, men høyenergisk popsang. Men det er også en underlig kompleks historie bak selve låten, en vandring gjennom tre tiår og kontinenter som om man følger den veien gjennom gjør låten velegnet til en spalte som denne.Og som også kompliserer et begrep som kulturell appropriasjon i popkulturen (noe selv en radikal, identitetspolitisk bevisst artist som M.I.A. i dagens klima kan møte beskyldninger om).