Sanger og rapper M.I.A. på scenen i Frankrike i 2007, midt under det alle trodde skulle bli det store kommersielle gjennombruddet. Som aldri helt materialiserte seg. AFP PHOTO/GUILLAUME BAPTISTE/FILES
 Sanger og rapper M.I.A. på scenen i Frankrike i 2007, midt under det alle trodde skulle bli det store kommersielle gjennombruddet. Som aldri helt materialiserte seg. AFP PHOTO/GUILLAUME BAPTISTE/FILESVis mer

Ukas vers

Jimmys lange reise

Hvordan fatter'n til han i Daft Punk skrev en låt som endte opp som tredjeverdenshit, og hvordan en tamilsk kunstskolejente fra London, M.I.A, brakte den tilbake til hitlistene på den nordlige halvkulen. 

«I'm not Rihanna, I'm not Madonna. I'm not Mariah, or Ariana», messet hun da hun vendte tilbake onsdag denne uken, med den nye låten og medfølgende videoen «POWA», hvor hun også presiserte at hun hverken var Obama eller Osama. Mathangi Arulpragasam, Maya blant venner, bedre kjent for en bredere verden som det kryss-kulturelle, sjangerkryssende og politisk konfronterende enkvinnes popfenomenet M.I.A., har nok disse ordene i god behold. Det store gjennombruddet har alltid unnsluppet henne, kanskje nettopp på grunn av hennes stadig demonstrerte motvilje mot å spille etter regelboka. Som for eksempel når hun benyttet en gjesteopptreden under nettopp Madonnas prestisjefylte halftimeshow under Superbowl i 2012 til å gi Amerika fuckefingeren for åpent kamera. Madonnas krisehåndtering i etterkant kan vel muligens sies å være en delforklaring for ovennevnte ferske tekslinje.

Men om hun har nektet å spille etter popverdenens regelbok, har hun allikevel stått bak noen magiske popøyeblikk i løpet av de 13 årene som har flydd siden gjennombruddet med mixtapen «Piracy funds Terrorism» (i samarbeid med sin daværende kjæreste, den senere så allestedsnærverende Diplo) og singler som «Galang» og «Sunshower». Selv har jeg alltid vært ekstra svak for 2007-singelen «Jimmy» fra hennes andrealbum «Kala». Først og fremst fordi den er en strålende simpel og nedstrippet, men høyenergisk popsang. Men det er også en underlig kompleks historie bak selve låten, en vandring gjennom tre tiår og kontinenter som om man følger den veien gjennom gjør låten velegnet til en spalte som denne.Og som også kompliserer et begrep som kulturell appropriasjon i popkulturen (noe selv en radikal, identitetspolitisk bevisst artist som M.I.A. i dagens klima kan møte beskyldninger om).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Følger vi låten et ledd bakover, er den basert på en Bollywood-låt fra 1982. «Jimmy Jimmy Jimmy Aaja» er opprinnelig en låt fra en sentral vendepunktsscene i den mildt sagt absurde filmen «Disco Dancer», hvor den profesjonelle discodanseren Jimmy kort oppsummert må overkomme sin fobi for elektriske gitarer for å vinne verdensmesterskapet i discodans på vegne av den indiske nasjonen, og vinne hjertet til Rita, datteren til den onde Oberoi. Utlratåpelig opplegg? Vel, ja. Men også et internasjonalt gjennombrudd for Bollywoodstjernen Mitrun Chakraborty i rollen som Jimmy. For på åttitallet var Bollywood en eksportorientert filmindustri, med publikum over hele Afrika, Midtøsten og Sovjet-Russland, og «Disco Dancer» ble en historisk suksess av dimensjoner. Selv så M.I.A. filmen under oppveksten i Sri Lanka (hvor faren var profilert leder for en tamilsk geriljagruppe, og familien flyttet like etter hennes fødsel i London), og ønsket å låne melodilinje og refreng nettopp på grunn av de nostalgiske følelsene knyttet til sangen.

Filmkomponisten Bappi Lahiri er ifølge usikre kilder tidenes mest produktive musiker, og var på et tidspunkt oppført i Guinness rekordbok for å ha innspilt 180 sanger til 33 forskjellige filmer i løpet av året 1986. Det er han som er oppført som komponist av «Jimmy» både i filmen og som kreditert medkomponist av M.I.A.-versjonen (som i tillegg har egne nyskrevne vers som vi straks skal komme tilbake til), Men det er her det virkelig begynner å bli komplekst, for Lahiri er også beryktet for sine ubeskjedne og svært lett kamuflerte melodilån fra vestlig popmusikk, særlig i sine filmlåter fra åttitallet. Blant «ofrene» finner vi blant mange andre Boy George, Modern Talking og Barbara Streisand. Og «Jimmy» har et tilsvarende åpenbart, om enn noe mer obskurt kildemateriale. Den franskspråklige discolåten «T'es OK, t'es bath, t'es in», sunget av duoen Ottawan. Skrevet av ingen ringere enn den franske ringrev og bakmann Daniel Vangarde. Som igjen, triviavennlig nok, er faren til ingen ringere enn ...Daft Punks Thomas Bangalter.

En låt som man godt kan si var en del av åpenbar kommersiell hvitvasking av afroamerikansk discokultur opprinnelig fra homofile subkulturelle røtter, vendt mot et verdensomspennende hvitt publikum. Så hvem blir så den kyniske kulturtyven i beretningen om «Jimmy», sett i et identitetspolitisk bevisst lys? Sannsynligvis både Daniel Vangarde, Bappi og M.I.A., på hvert sitt vis. Men ville vi vært låten foruten, da? Ikke jeg, i hvert fall. Og det skal sies at M.I.A.s egen tekst til versene på 2007-versjonen legger til nok en dimensjon til denne uoversiktlige historien, en touch av bevissthet om det å sjonglere mellom en ubekymret romantisk vestlig popbobletilværelse og den videre verdens generelle grusomheter. Disse versene er stilet til en potensiell elsker, lengtende utrop over en knitrete satelitt-telefonlinje:

When you go Rwanda Congo

Take me on ya genocide tour

Take me on a truck to Darfur

Take me where you would go

Hva i alle dager er dette? Mer kulturell insensitivitet? Et smakløst påklistret forsøk på politisk kontekst i en simpel poplåt? Nei, det er faktisk et lite snapshot av den absurde hverdagen til M.I.A. i kjølvannet av gjennombruddet, og den påfølgende kollapsen til forholdet til Diplo. For å være litt intime og tabloide, men det er relevant her. I tiden hvor hun skrev dette materialet, datet nemlig M.I.A. BBC-gravejournalist Ben Anderson, som sin side var opptatt med produksjonen av den prisbelønte dokumentarserien «Holidays in the danger zone». En jobb som tok han til steder som Rwanda, Congo og Darfur. Avbrutt av små pauser på hotellrommet, på Skype eller satelitttelefon, til M.I.A. på sitt hotellrom, der hun spilte inn sitt kommende album i bolker verden over parallelt med sin verdensturné, etter å ha blitt nektet visum til USA for første, men ikke siste gang, og dermed måtte skrinlegge planene om å spille inn hele albumet hos Timbaland i Virginia Beach. Skal vi ta det i kor nå, eller: DET PERSONLIGE ER POLITISK.