ISLAMISERING:  Pakistan er fylt opp til randen av menn som lover å redde landet, og deres løsning er mer islamisering, skriver innsenderne. Bildet viser en gruppe tilhengere av det islamske partiet Jamiat Ulema-e-Islam brenne et amerikansk flagg under en demonstrasjon i Quetta 25. mai i år. Foto: Nanaras Khan / AFP / NTB Scanpix 
ISLAMISERING:  Pakistan er fylt opp til randen av menn som lover å redde landet, og deres løsning er mer islamisering, skriver innsenderne. Bildet viser en gruppe tilhengere av det islamske partiet Jamiat Ulema-e-Islam brenne et amerikansk flagg under en demonstrasjon i Quetta 25. mai i år. Foto: Nanaras Khan / AFP / NTB Scanpix Vis mer

Jinnahs uoppfylte visjon

I dag finner vi et islamisert Pakistan hvor alle minoriteter lever i konstant frykt for å bli offer for blasfemilovene.  

Meninger

«Dere er frie; dere er frie til å gå i deres templer. Dere er frie til å gå i deres moskeer, eller til andre steder for bønn i denne staten Pakistan. Dere kan tilhøre hvilken som helst religion, kaste eller tro – det har ingenting å gjøre med statens anliggender.»

Skjebnens ironi skulle ha det til at Mohammed Ali Jinnah, Pakistans grunnlegger, og den alle pakistanere trykker til sitt bryst, uttalte disse sekulære ordene 11. august 1947. Tre dager seinere ble Pakistan formelt selvstendig i grunnlovsforsamlingen. I dag feirer millioner av pakistanere, både i og utenfor Pakistan, friheten og selvstendigheten som ble vunnet i 1947. Men samtidig som man skal glede seg over dette, anerkjenne alt som er bra, må man også se at det er skår i gleden. For i motsetning til Jinnahs visjon, er Pakistan i dag et av de verste land i verden med tanke på religionsfrihet. I dag finner vi et islamisert Pakistan hvor alle minoriteter lever i konstant frykt for å bli offer for blasfemilovene.

I samme tale advarte Jinnah mot sekterisme av typen som hadde eksistert i Europa mellom katolikker og protestanter. Jinnah var prinsipiell motstander av sekterisme, og han anså ahmadiyyamuslimer som muslimer. Det er også verdt å merke seg at ahmadiyyamuslimer generelt, og ahmadiyyamuslimen Chaudhry Zafarullah Khan spesielt, spilte en helt avgjørende rolle i dannelsen av Pakistan som en egen stat.

Jinnah proklamerte videre som følger: «Nå tenker jeg vi bør holde dette som et ideal framfor oss, og dere vil se at med tiden vil hinduer ikke lenger være hinduer, og muslimer ikke lenger være muslimer, ikke i et religiøst aspekt fordi troen er individuell, men heller i et politisk aspekt som borgere av staten.»

Med andre ord forfektet Jinnah i 1947 det motsatte av det mange pakistanere gjør i dag, nemlig at gudstro er et personlig anliggende som overhodet ikke skal politiseres.

Likevel, det var nøyaktig det som skjedde i 1974 da Pakistans politiske elite tok på seg rollen som islamistenes nyttige idioter og erklærte ahmadiyyamuslimer ut av islam. Dette la til rette for at den vestligstøttede islamisten, kuppmakeren og antisosialisten general Zia Ul-Haq institusjonaliserte diskrimineringa, og ikke minst, forfølgelsen av den samme ahmadiyyamenigheten gjennom et islamistisk lovverk.

Den pakistanske skribenten Usman Ahmad kaller bannlysinga i 1974 for «Pakistans arvesynd». Eller i den tidligere parlamentarikeren Farahnaz Ispahani sine ord: «Når ahmadiyyamuslimer var offisielt erklært ikke-muslimer i 1974, ble en kampanje startet mot sjiamuslimer, med intensjon om liknende forbud.»

Årsakene til Pakistans sekterisme, politisering av islam og dermed også terrorisme, er derfor velkjente.

Likevel er det verdt å spørre seg hvorfor Pakistan fortsatt sliter med disse problemene. Det er tross alt nesten 30 år siden general Zia ul-Haq døde.

Et hovedproblem er at pakistanere er tilbøyelige til å utpeke «Vesten» som syndebukk for sine problemer. Pakistanere makter rett og slett ikke å forstå at det er deres egen bannlysing av ahmadiyyamuslimer som var en katalysator for mer omfattende sekterisme og islamisering. De forstår ikke at det ikke er Vesten sin feil at general Zia-ul Haq ble dens velvillige løpegutt i den afghanske borgerkrigen, med de terroristiske følger det fikk for Pakistan. På samme måte er det ikke Vestens feil at ledende imamer fra Oslo hyller drapsmenn som Qadri i Pakistan, med tusenvis, om ikke millioner, av likesinnede.

Et annet problem er at Pakistan mangler gode politiske alternativer. Pakistan er fylt opp til randen av menn som lover å redde landet. Og hva er deres løsning? Jo, deres løsning er mer islamisering. Det er som å gi pasienten gift og forvente at han skal bli frisk.

Islamisering fører til en fryktkultur hvor løgn og hykleri blir en del av hverdagen, nettopp fordi de sosiale og strafferettslige kostnadene for å bryte islamske forordninger åpent blir for høye. Mennesker som lever under slike omstendigheter og som bryter islamske leveregler daglig, kvier seg ikke for å peke på flisen i andre øyne for å framstå som «gode muslimer».

Legger man så til ekstreme religiøse og sosiale skillelinjer har man oppskriften på et totalt dysfunksjonelt samfunn hvor forakt for dem som er annerledes, hykleri, og intoleranse som, ifølge journalist Kunwar Khuldune Shahid, skyldes forestillingen om bare én «autentisk islam», blir normen.

Samtidig beveger Pakistan seg politisk vekk ifra islamismen. En lov mot kvinnevold er på plass, og en ny lov mot æresdrap behandles i disse dager. En lov som vil annullere familiers islamske «rett» til å «tilgi» mordere av deres egne familiemedlemmer. Denne islamske retten muliggjorde straffefrihet for æresdrap, med familiens velsignelse.

En slik ny lov kan være starten på et nytt kapittel for Pakistan. Mens nabolandet og erkerivalen India styres av hindunasjonalistiske krefter, og verden ellers opplever at ytre høyre og fascismen er på frammarsj, beveger Pakistan seg nå tilsynelatende, og sakte, i motsatt retning.

Her kan verdenssamfunnet gi en hjelpende hånd, først og fremst ved å støtte fagforeninger, demokratiske sosialister og sivilsamfunnet. Det må gjøres fordi disse fordrer organisering av pakistanere på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller, noe som er uunnværlig for oppbygging av det limet som holder et samfunn sammen, nemlig toleransen. Og fordi pakistanere bare kan kjempe igjennom demokratiske og økonomiske rettigheter i fellesskap, som igjen vil legge til rette for individets sosiale og seksuelle frihet, fordi disse er betinget av økonomisk frihet. Dette er vårt politiske alternativ.

De pakistanske fagforeningene, demokratiske sosialister og ikke minst sivilsamfunnet står overfor de samme historiske oppgavene som deres forgjengere i Vest-Europa engang sto overfor; nemlig oppbygging av sekulære velferdssamfunn hvor frihet, likhet og solidaritet er kjerneverdiene. Et radikalt mer demokratisk samfunn hvor kvinner har sosial og økonomisk frihet, hvor minoriteter har religionsfrihet, og ethvert individ får leve sitt liv slik det selv ønsker, uten innblanding fra staten eller religiøse ledere. Først da vil man oppfylle visjonen til landsfaderen Muhammad Ali Jinnah.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook