Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Helene Flood - «Terapeuten»

Jippi, en krimforfatter som kan skrive!

Alt klaffer i psykolog Helene Floods krimdebut, som allerede spås internasjonal suksess.

SUKSESS: «Terapeuten» er Helen Floods første roman for voksne. Den er allerede forhåndssolgt til 22 land. Foto: Carina Johansen
SUKSESS: «Terapeuten» er Helen Floods første roman for voksne. Den er allerede forhåndssolgt til 22 land. Foto: Carina Johansen Vis mer

Psykologen Sara bor sammen med sin mann Sigurd på Nordberg i Oslo. Fredag morgen kysser Sigurd henne farvel. Han skal på hyttetur med noen kompiser.

Dagen etter blir han funnet myrdet, på et helt annet sted enn der han skulle ha vært. Det blir raskt klart at politiet mistenker Sara. Hun starter sine egne undersøkelser i det som etterhvert blir en nervepirrende psykologisk krim.

Det er ikke lett å skrive godt innen denne sjangeren. Det betyr at du både skal ha innsikt i menneskets komplekse indre landskap, Men også kunne skildre det litterært, og da langt mer finurlig enn i mer grovmasket action.

Du skal i tillegg lage en overbevisende karakter, og opprettholde et driv som ikke nærer seg av blodige handlinger. Legg til at «Terapeuten» er skrevet i jegform, der du skal være en god stilist for å unngå en kunstig selvpresentasjon.

«Terapeuten»

Helene Flood

5 1 6
«Endelig en virkelig velskrevet og uforutsigbar norsk krimdebutant.»
Se alle anmeldelser

Godt rustet

Alt dette klaffer hos debutanten Helene Flood. Som psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, er hun da også godt rustet. Helt debutant er hun heller ikke, og har tidligere utgitt sakprosaboka «Hei, skam» (Cappelen Damm 2018) og ungdomsromanen «Heis med Houdini» (Gyldendal 2008).

Boka åpner så tilforlatelig. Sara våkner og starter dagen i det svære halvoppussede huset på Nordberg. Vi følger henne gjennom tre terapitimer med unge klienter. Her tar Flood seg god tid, dveler ved skildringen av de tre, ved dialogene og Saras reaksjoner på klientene.

Dette parallelt med Saras snikende bekymring over at Sigurd ikke svarer på telefonen. Så er det liket som blir funnet, politiets brutale beskjeder og hensynsløse spørsmål, der det langsomt går opp for henne at hun selv er mistenkt. Mistanken om at han har løyet for henne, og undringen over hvem hennes ektemann egentlig var.

Creepy framdrift

«Hukommelsen min er for detaljert» står det et sted om hovedpersonen. Nettopp det er Floods styrke som stilist. Hun hviler i språket med et godt øye for detaljer. Denne detaljrike langsomheten er paradoksalt nok det som skaper den creepy framdriften i boka.

Også settingen bidrar til den etterhvert nervepirrende stemningen. Sara er alene i det digre huset på Nordberg, arvet etter Sigurds onkel som lå død i huset i tre uker. Langsomt dukker det opp ørsmå skremmende hendelser. Ei stekepanne er flyttet på. Magnetene på kjøleskapet er borte. Sara hører lyder på loftet. Politiet tror henne ikke. Etter hvert tviler hun på seg selv, en tvil som også oppstår i leserne.

Mer og mer isolert

Ved siden av å være en klassisk psykologisk krim, er dette en samlivsfortelling. I kursivert form får vi tilbakeblikk på ekteskapet mellom de to. Akkurat her kunne overgangene vært mer elegante, men det går seg til. Vi hører om kjærligheten mellom de to. Sigurds besettelse av jobben som arkitekt, og voldsomme tiltro til egen begavelse. Et barn som ikke kommer. Sigurds underlige reaksjon på det.

«Alle vil bli elsket og respektert, det er bare menneskelig, men verre enn å bli hatet, er det å ikke synes» heter det i en av bokas mange gode passasjer. For dette blir også et portrett av et ensomt menneske. Sara blir mer og mer isolert, og har nesten lammende problemer med å åpne seg for andre. Noe som også gjør at hun begår handlinger som virker mistenkelige.

Flood krydrer i tillegg boka med et variert og rikt persongalleri. Sigurds mektige mor og Saras fjerne akademikerfar. Sigurds unnvikende venner og deres slitsomme koner. Den hensynsløse politietterforskeren som framstår direkte fiendtlig. Også portrettene er preget av denne reflekterte og detaljrike langsomheten, som liksom driver handlingen fram.

Årets snakkis

Jeg er ikke alene om å være begeistret for «Terapeuten». Den skal ha vært en av årets snakkiser på bokmessa i London, og allerede første dag ble det solgt rettigheter for over én million norske kroner. Det er ikke kun på grunn av boka, for så eksepsjonell er den ikke. Snarere er det snakk om timing. Ikke bare ble den promovert av stjerneredaktør og nyslått forlagsredaktør, Nora Campbell, som også har kjørt fram Maja Lunde og Simon Stranger.

Like viktig er det at boka er del av en het trend i krimlitteraturen, psykologisk krim som også er god skjønnlitteratur. Seinest i Goncourt-prisvinneren «Vuggesang» av franske Leila Slimani og britiske Aramintha Halls «Vår egen grusomhet», som kom i vår.

Det meste klaffer med andre ord, både for Flood og terapeuten hennes. Legg til at avslutningen både er elegant og overraskende, så har du en sikker vinner.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media