BEST I NORDEN: Merethe Lindstrøm ble i går hedret med Nordisk Råds litteraturpris i Reykjavik. Til høyre president Kimmo Stasi, som delte ut prisen. Foto: ÓMAR ÓSKARSSON / MORGUNBLADID
BEST I NORDEN: Merethe Lindstrøm ble i går hedret med Nordisk Råds litteraturpris i Reykjavik. Til høyre president Kimmo Stasi, som delte ut prisen. Foto: ÓMAR ÓSKARSSON / MORGUNBLADIDVis mer

Jippi, en litterær bombe!

På tide at Norden får øynene opp for denne bemerkelsesverdige forfatteren.

Merethe Lindstrøm har fått Nordisk Råds litteraturpris.

Jeg tør vedde på at dette hadde ingen ventet. Ja, mange - utenom de litterære kretser - vil sikkert spørre hvem hun er.

Merethe Lindstrøm er født i Bergen i 1963, og debuterte allerede som tjueåring med novellesamlingen «Sexorcisten og andre fortellinger». Hun har skrevet kritikerroste noveller og romaner, og ble i 2007 nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for novellesamlingen «Gjestene» (2007).

All kritikerrosen til tross, så har hun aldri havnet på bestselgerhyllene. De er som kjent ikke alltid forbeholdt bøker med kvalitet. Men det må også sies at Lindstrøm har et språk og en tilnærmelse som krever tid og en viss leserro. Nå har hun altså mottatt Nordisk Råds Litteraturpris for «Dager i stillhetens historie» (2011). En bok som vel må kalles hennes gjennombruddsroman.

«I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet», heter det i juryens begrunnelse. Og boka ble da også rost opp i skyene av et samlet kritikerkorps, som nylig gav henne Kritikerpris for boka

"Dager i stillhetens historie" handler om et aldrende ektepar, en lege og en lektor. Døtrene er voksne. Mannen Simon er muligens dement - hvert fall taus - og tilbringer dagene på aldershjem. Kona Eva er fortellingens stemme. Hun ser tilbake på deres samliv, og hva de har holdt skjult for sine tre døtre. De to har engang inngått en pakt om ikke å snakke om fortiden.

Taushet og familiehemmeligheter, med andre ord. I dette tilfelle strekker det seg tilbake til krigen, noe påfallende mange forfattere skriver for tiden. Simon er jøde, og det handler om Holocaust, heller ikke det et ukjent litterært tema. Det handler også om et barn som engang ble født og satt bort. Og det handler om demens, også det et velkjent samtidstema.

Store temaer. Klisjefylte til og med. Og er det noe Lindstrøm ikke bruker, så er det klisjeer. Hun skriver langsomt, dvelende, nyansert. Men har altså en story som griper leseren.

Når det gjelder prisutdelingen har Lindstrøm statistikken på sin side. Det er riktignok bare tre år siden Per Petterson fikk prisen for «Jeg forbanner tidens elv.» Men det er hele tjuefem år siden prisen gikk til en norsk kvinne, den eneste til nå, Herbjørg Wassmo.

Det med kvinneperspektivet skal en forresten være forsiktig med. Lindstrøm sier i et intervju at det å bli kalt kvinnelig forfatter, er litt som å søle cola eller en annen seig masse på tastaturet. Det blir som om det du skriver ikke virker, sier hun, eller at det bare skal virke for noen.

Kvinne eller ei. Merethe Lindstrøm har fått prisen fordi hun fortjener den. Og det er på tide at Norden - og større deler av Norge - får øynene opp for denne bemerkelsesverdige forfatteren. Vi gir henne våre varmeste gratulasjoner.