JJ Cale

En sjanger for seg sjøl.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Det er ikke mange som slår JJ Cale (70) når det gjelder forutsigbarhet, men i hans tilfelle har den også noe godt over seg. For når forutsigbarheten også har kvalitet som en av ingrediensene, er det lettere å akseptere at ting låter som det har gjort siden debuten i 1971. Han har tross alt en kul stemme, tilbakelent stil, lett gjenkjennbar gitarlyd og groove som han er ganske alene om.

Hans første soloplate på fem år er riktignok noe ujevn, men her er også perler som sitter en stund – som arketypiske «Strange Days» og «Fonda-Lina» samt «Former Me», der man skulle tro at Randy Newman satt ved siden av Cale på pianokrakken. Det gjør han ikke. Cale spiller det meste sjøl, men tar i tittelsporet opp igjen samarbeidet med Eric Clapton, som han ga ut den flotte duoplata «The Road to Escondido» med i 2006 – uten at Clapton gjør mye ut av det. Dette er Cales plate.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer