1984: Ola Borten Moe sammenlikner George Orwells «1984» og Faktisk.no - men innrømmer at han ikke husker helt hva som sto i boka. Foto: John T. Pedersen
1984: Ola Borten Moe sammenlikner George Orwells «1984» og Faktisk.no - men innrømmer at han ikke husker helt hva som sto i boka. Foto: John T. PedersenVis mer

Faktisk.no og statsstøtte:

Jo, det er faktisk behov for Faktisk

Faktaspøkelset.

Kommentar

Noen ganger må du spørre deg selv hvilke utviklingstrekk i samfunnet som gjør deg mest urolig.

Er det at noen av Norges mest delte saker i sosiale medier er produsert av regelrette løgnfabrikker - som i mai i år da Dagmagasinet.com fikk enorm spredning av en artikkel om at du får bot på 4500 kroner hvis du går med utenlandsk flagg på 17 mai?

Eller er det at det finnes en uavhengig redaksjon som faktasjekker påstander i samfunnsdebatten?

Hvis du lander på alternativ to, heter du kanskje Ola Borten Moe, og er nestleder i Senterpartiet. Eller du heter Lars Akerhaug, og er journalist for Minerva og Dagen og skriver bok med Sylvi Listhaug.

Motstanden mot faktasjekknettstedet Faktisk.no har vært der fra det ble etablert i fjor sommer. Etter en brå start, med noen litt ulne og lite konkrete faktasjekker, har nettstedet gått seg til og blitt et godt tilskudd til mediefloraen. Kritikken har stilnet. Nå har den blusset opp igjen etter at nettstedet (en ideel stiftelse, blant annet eid av Dagbladet) søkte offentlig støtte til drift, og til å utvikle læringsmateriell for skolen med tanke på å trene opp elever i kildekritikk.

Dermed var det fram med lansene igjen. Borten Moe legger ansiktet i alvorlige folder, og sier til Dagens Næringsliv at i «et liberalt, åpent ordskifte, skal man passe seg vel for å gi noen som helst en slags definisjonsmakt over hva som er endelig riktig eller endelig feil.» Premisset er så galt som det kan få blitt. Ingen i et liberalt demokrati vil noensinne sitte på den type makt.

Ytringsfrihet handler om å slippe så mange som mulig til, og møte argumenter og påstander i åpent lende. Grunnloven forplikter myndighetene å legge til rette for en åpen, opplyst debatt. Mediestøtte er en direkte konsekvens av dette, og å vurdere et faktasjekknettsted som kandidat til dette i dag er på ingen måte urimelig. Informasjonsflommen er hinsides hva den var for bare et par tiår siden. Det finnes både politiske og økonomiske motiver for å manipulere lesere med iformasjon som beviselig er feil, men som likevel kan feste seg når det spres av venner og kjente på Facebook.

Er det ikke greit at vi har et miljø som undersøker om det faktisk går an, slik en massespredt Facebook-oppdatering hevdet, at en somalisk familie kunne gå til elektronikkbutikken med en rekvisisjon fra NAV og få mobiler til 59 000 kroner? Er det et problem for et liberalt demokrati å gi et «endelig» svar på det?

Argumentene mot faktasjekknettstedet følger to hovedspor. Det ene er varianter av Borten Moes, at Faktisk.no driver en slags politivirksomhet i offentligheten. Lars Akerhaug følger et annet - at Faktisk.no er mer av et moralpoliti, altså at de har en politisk slagside.

Som argument for dette, peker han på en uttalelse fra Faktisk.no-redaktør Kristoffer Egeberg da nettstedet ble lansert. Egeberg viste til valgkampen i USA, Brexit, deler av Europa og tendenser i Norge «hvor man ikke lenger forholder seg så mye til fakta». Her avslører Akerhaug sin egen slagside. Der andre ser framveksten av falske nyheter som får enorm spredning i sosiale medier, tolker Akerhaug Faktisk-redaktørens uttalelse som uttrykk for «en sterk politisk agenda, med brodd mot politiske bevegelser som forsvarer egne grenser og egen selvråderett, fremfor overnasjonale institusjoner.»

Påstander om politisk slagside må medier alltid være forberedt på, og svare for. Men Akerhaugs hjemmekokte globalist mot nativist-teori, avslører at det står langt dårligere til med kritikken enn med nettstedet.

Faktisk.no har på bare litt over ett år etablert seg som et nyttig korrektiv til en samfunnstrend som ikke er begrenset av politiske skillelinjer - en langt mer omfattende og uoversiktlig offentlighet der det er vanskelig å skille skitt fra kanel.