Jo, det nytter!

Ta debatten! – oppfordrer Dagbladet på lederplass, og refererer til kritikk mot det norske militære engasjementet i Afghanistan. Lederskribenten avlegger også meg en visitt. Svar: Ja! En ryddig debatt er nyttig og nødvendig for demokratiet, og tjenlig for Forsvaret. Det er viktig å forholde seg til hva som er militære spørsmål og hva som først og fremst er opp til politikerne å bestemme. Det siste handler for eksempel om hvorvidt Norge skal ha militære styrker i Afghanistan eller ikke, om hva slags styrker vi skal tilby og om hvilke betingelser som skal knytte seg til norske styrkebidrag. I slike spørsmål gir Forsvarssjefen råd til statsråden. Vi kan alle ha meninger. Men jeg finner det ikke riktig og ryddig at jeg, som skal iverksette våre folkevalgte overordnedes vedtak, ytrer mine meninger om dette offentlig.

Så til den delen av Afghanistan-debatten jeg gjerne tar del i: Hva er riktig strategi for å nå de mål som er satt for det militære engasjementet? Bak hovedstrategien og alle de strategiske mål som er lagt, ligger det lange og omfattende og grundige vurderinger, tanker og planprosesser – mye fagkunnskap fra både sivile og militære. Jeg sier ikke med det at alle de valg vi har gjort nødvendigvis må være riktige – langt ifra! – men ønsker å understreke at de ikke er lettvinte. Alle kan ha en mening, men lettvinte løsninger må og skal vi ikke hoppe på. Noe enklere er det å forholde seg til resultatene av våre soldaters innsats: I hvilken grad lykkes vi, og hvor har vi utfordringer? Det er meget bra at mediene og andre er kritiske her. Jeg vil si det sterkere: Kvalifisert, kritisk årvåkenhet fra offentligheten vil være en hjelp for oss som er ansvarlige for operasjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedstrategien for Afghanistan er å hjelpe afghanerne til å bli selvhjulpne innenfor rammene av en demokratisk utvikling og ivaretakelse av menneskeverdet. Det viktigste vi gjør er altså ikke å utføre oppgaver det er naturlig at en nasjonalstat selv står for, men å hjelpe dem. Norge og de øvrige land i den internasjonale styrken (ISAF) skal ikke «vinne krigen». Målet er å handle slik at Afghanistans hær og det afghanske politi i stadig større grad kan håndtere sikkerheten selv, og derved muliggjøre gjenoppbyggingen og utviklingen på alle samfunnsområder.

Det var verdenssamfunnet, FN, som i 2001 vedtok å bruke militærmakt for å fjerne den terrortrusselen Taliban-regimet hadde skapt. Dermed tok FN også på seg en forpliktelse overfor det afghanske folk – å bidra til å erstatte Talibans undertrykkelse med demokratisk oppbygging. Mange sivile aktører er brakt inn – G8-landene, EU, FNs eget apparat, for å nevne noen. ISAF og NATO, som alene verken er dimensjonert for eller har oppdrag om å løse Afghanistans problemer, ble FNs militære verktøy for å nå organisasjonens militære mål. NATOs operasjonsmål er kort sagt dette: Å støtte sikkerhetsarbeidet, altså å gjøre afghanerne i stand til å ta vare på sin egen sikkerhet. Men verdenssamfunnet må også i stort omfang yte støtte med politiske prosesser internt og eksternt, ikke minst i forholdet til Pakistan. Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge prosessen fra starten av. I 2002 satt jeg som plansjef ved NATOs militære hovedkvarter i Nederland, og fikk i oppgave å delta i arbeidet med alliansens første planer for det som ble ISAF-engasjementet i Afghanistan. Året etter ville det seg slik at jeg fikk ansvaret for å iverksette Norges nasjonale innsats i landet. For seks år siden var jeg som landkommandør en av de første norske offiserer som vandret gjennom gatene i Meymaneh. Vi skulle den gang etablere det første bidraget i Nord-Afghanistan.

Selv om fattigdommen er stor og manglene skriker mot oss nordmenn, ser vi tydelig at livet for dem som bor i Faryab-provinsen er forandret til det bedre siden 2002. Veier er blitt bygget og bygges ennå. Den nasjonale hæren begynner å ivareta sikkerheten. Det lokale politi begynner å fungere – for første gang. Et bedre utrustet sykehus har reddet hundrevis av liv. Mange barn – og for første gang siden Taliban tok makten: jenter – har fått skoleplass. Våre styrker har i dag en god kontakt med lokalbefolkningen.

Det har vært og fremskritt og tilbakeslag. Men retningen for afghanerne er helt klar – det går fremover. Hvilket motstanderne prøver å hindre. I så måte er tidvis øket sikkerhetstrussel i området faktisk et tegn på at noe går riktig vei: I enkelte områder, som Gowrmach, var opprørerne lenge så å si enerådende. Nå opplever de at den afghanske hæren begynner å trå dem nær, begynner å bli en trussel for deres eksistens. Samtidig begynner den sivile hjelpen sakte komme på plass – hvilket også er en trussel for disse kreftene. Våre motstandere har all interesse av at verdenssamfunnets soldater trekker seg ut fra Afghanistan, at de norske styrkene trekker seg ut av Faryab-provinsen, hvor Meymaneh er hovedstad. Innsatsen til de norske soldatene, som på vår nasjons vegne har tatt på seg jobben med å støtte og sikre oppbyggingen av et demokratisk Afghanistan, hindrer dem. Og de gjør en formidabel innsats som jeg har stor respekt for.

Da vår stabiliseringsstyrke ble etablert i Meymaneh, var den første oppgaven å skape et fotfeste for å forstå situasjonen i området. Dertil måtte vi skape en dialog med lokale ledere, enten de var guvernører, krigsherrer eller bønder. Her gjorde de norske soldatene en forbilledlig innsats! Parallelt ble den afghanske hæren bygget opp, med rekruttskole og utrustning i Kabul, så utplassering i distriktet. Når den nasjonale hæren nå står i Faryab, skal vi bidra med å lære dem at sikkerhet er noe annet enn bare å nedkjempe fiender. Det handler også om å opptre klokt og verne sin egen lokalbefolkning over tid. Etter min vurdering er vi nå i ferd med å skape reell sikkerhet. Og dette er en planlagt og gjennomført NATO-operasjon. Dette nytter og det gir derfor mening til offeret fra soldater og pårørende – de betyr en forskjell for afghanerne.

Debatten om sivil hjelp er bokstavelig talt livsviktig. Vi i Forsvaret ønsker uten forbehold at den sivile innsatsen i Afghanistan økes – fra norsk side og fra verdenssamfunnets side. Jeg så det og jeg sa det allerede etter min første reise i Meymaneh: Uten sivil oppbygging for dette fattige folket, vil selv all verdens militære innsats være fåfengt. Derfor setter jeg som militær stor pris på at Norge gjennom Utenriksdepartementet gir så stor sivil hjelp, og er glad for at den statlige bistanden kanaliseres gjennom afghanernes egne myndigheter. Men dette er ikke nok. Jeg vet at sivile norske hjelpere ofte finner det vanskelig å tilpasse seg det militære bidraget – her er det et skrikende behov for å skape en samordning. Ropet fra soldatene i Afghanistan er i alle fall å få mer og raskere sivil hjelp – større FN-innsats, større bidrag fra frivillige og statlige hjelpeorganisasjoner. Dagbladet på lederplass spør om kritikk og debatt skal knebles. Svar: Nei! Alle innspill til en kløktig debatt om hvordan vi kan få smilet og fargen frem i kinnene til små afghanske barn bør tas imot med takk.