MED NY INNERTIER: Jo Nesbø er tilbake. Ikke siden Petter Northug sto på startstreken under vinterens ski-VM i Holmenkollen har en nordmann opplevd tilsvarende forventningspress. Northug taklet presset. Det gjør sannelig Nesbø også, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Lars Myhren Holand
MED NY INNERTIER: Jo Nesbø er tilbake. Ikke siden Petter Northug sto på startstreken under vinterens ski-VM i Holmenkollen har en nordmann opplevd tilsvarende forventningspress. Northug taklet presset. Det gjør sannelig Nesbø også, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Jo Nesbø er en mester i sitt fag

«Gjenferd» er krimhåndverk i verdensklasse.

BOK: På den siste siden i «Gjenferd» finnes en viktig forklaring på Jo Nesbøs eventyrlige suksess som krimforfatter. Etter at det hele er over takker forfatteren dem som har hjulpet ham.

Der andre takker kona, takker Nesbø eksperter på politiarbeid, dykking, narkotikaomsetning, etterforskningsmetoder, sibirsk oppdragelse, frændialekt, farmasi, luftfart, gravsteder, anatomi, medisin, psykologi og hester. Det er lett å forklare suksess med talent, og glemme at den viktigste årsaken nesten alltid er hardt arbeid.

Jo Nesbø har talentet, men helt siden han debuterte i 1997 har han utmerket seg som en krimforfatter som tar alle sidene ved håndverket på største alvor. Han vet hvor vanskelig det er å skrive en god kriminalroman. Derfor er han nå blant de aller beste.  

På gjengrodde stier Som tittelen antyder er «Gjenferd» en tilbakeskuende roman, mer neddempet og reflekterende enn de to foregående.

Det er gått tre år, Harry Hole holder fortsatt til i Asia. En notis om et allerede oppklart drap får ham til å vende hjem. Nesbø beskriver ham der han forlater flyet på Gardermoen, tar toget inn til sentrum og sjekker inn på sitt gamle hotell i Oslos mest belastede strøk.

Resepsjonisten ber om å få se passet, «det var slitt og med mange stempler i».

Deretter legger han et innsjekkingsskjema på disken, og ber gjesten fylle det ut. First name. Last name. Profession. Slik oppdaterer Nesbø oss på Harry Holes biografi. Smart, effektivt og litterært.  

Det store og det lille Jo Nesbø holder seg til sjangeren. Romanene er konvensjonelle i sin oppbygning, i tematikk og karakterer. Det er også «Gjenferd».

Men Nesbø tar alle fortellingens bestanddeler på største alvor, både den store fortellingen, komposisjonen og begivenhetenes rekkefølge, og de små detaljene, dialogene, observasjonene og perspektivskiftene. Plottet er som alltid komplekst, handlingen beveger seg både sidelengs og framover og bakover i tid.

Dramatikken utspiller seg i nåtid, men motivene ligger begravd i fortiden. Karakterene er grundig og troverdig fremstilt, og selv om de i en viss forstand er klisjeer, så er de så godt tegnet at man tror på dem likevel.

Drapet som får Hole til å returnere til sin barndoms by er allerede oppklart og arkivert som et oppgjør mellom to av Oslos narkomane. Gjerningsmannen sitter fengslet, han er en av mange unge som har endt som offer for det nye, kjemiske dopet Fiolin. Gutten heter Oleg, han er sønnen til Holes tidligere kjæreste Rakel Fauke, og det nærmeste han selv kommer en sønn. Hole ville ikke vært den han er om han ikke hadde undersøkt saken selv før han slo seg til ro med svaret. Dessuten er han ikke lenger politimann, så saken er personlig fra første stund.  

«Alt er nytt. Ingenting forandret» Det ligger et slør av melankoli over alle Nesbøs romaner. Et slags vemod over alt som har vært og alt som aldri ble som det kunne ha blitt.

Jo Nesbø er en mester i sitt fag

I «Gjenferd» er dette temaet mer fremtredende enn noen gang. Hole er en merket mann, og byen han kommer tilbake til er ikke den han forlot. Faren er død, barndomshjemmet er solgt, det samme er leiligheten i Sofies gate. Som Hole selv sier: «Alt er nytt. Ingenting forandret».

Han er blitt en fremmed i byen, en utenforstående. Det har alltid vært et fruktbart utgangspunkt i litteraturen.                

«Gjenferd» er en kriminalroman som innfrir på alle nivåer. Den er skrevet med engasjement, av en forfatter som tror på sin egen fortelling. Og som behersker to ting bedre enn noen andre samtidskrimforfattere jeg kan komme på. Det første er å bygge opp ytre spenning.

Det andre er å villede leseren når det kommer til det evige spørsmålet om hvem som har gjort det. Du kan prøve, men du har ikke en sjanse. Som Nesbø selv sa i et intervju i denne avisa nylig:

«Jeg vil gjøre noe med høyrehånda, mens jeg gjør trikset med venstre. Om du er rutinert vil du følge venstrehånda. Så jeg gjør det med høyrehånda.»