Jo Nesbø er i en klasse for seg

Er du Nesbø-fan fra før kan du umulig bli skuffet av «Politi».

GJØR DET IGJEN:
Jo Nesbø med ny roman, «Politi».
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
GJØR DET IGJEN: Jo Nesbø med ny roman, «Politi». Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Som anmelder skal man vokte seg vel for å røpe for mye av handlingen i en roman. I krimsjangeren føles det ekstra viktig, fordi selve motoren i fortellingen ofte er spørsmålet om hvem som har gjort det. Krimromanen starter med et spørsmål og slutter med et svar, og det er jakten på dette svaret som driver lesningen framover.

Når forfatteren heter Jo Nesbø og er blant klodens mestselgende i sjangeren, bør man passe seg ekstra godt, med mindre man ønsker horder av misfornøyde krimlesere i hagen sin.

Politi Derfor, for å ta det kort: «Politi» er Nesbøs tiende roman med politimannen Harry Hole i hovedrollen. Den som har lest den forrige, «Gjenferd», vet at den munner ut i en scene der Hole blir skutt. Det fins belegg for at han dør, og det fins muligheter for at han overlever, og det endelige svaret på det spørsmålet får du ikke får du er nesten halvveis ut i den nye romanen.

Jeg innbiller meg at dette er en av de litterære øvelsene Nesbø trives aller best med, det er i hvert fall en han er drivende god på: Det å hele tiden villede leseren, å trekke ham i en retning, fôre ham med stadig nye detaljer som bekrefter hans mistanker - for deretter brått å rive alt ned igjen og rette fokus på noe helt annet.

Det er ingen hemmelighet at Harry Hole dukker opp - men hvordan og i hvilken forfatning får leseren finne ut selv.

Tittelen er god. Ett enkelt ord, slik Nesbø ofte har for vane, denne gang i ubestemt form. Det er noe illevarslende over det, og det med god grunn. En politimann blir funnet drept ved inngangen til Nordmarka. Han er slått ihjel på brutalt vis, nesten ikke til å kjenne igjen for kollegaene som begynner etterforskningen.

Noen måneder senere blir en ny politimann funnet drept, også han slått ihjel på samme måten. Etterforskerne ved Oslo politikammer, Harry Holes gamle kollegaer, frykter at de står overfor en seriedrapsmann - og en som har noe uoppgjort med deres egne folk.

Etterforskningen står i stampe helt til de kontakter en gammel, vindskeiv bekjent som nå jobber som foreleser ved Politihøyskolen.

Nordic noir Jo Nesbø befinner på toppen av den bølgen som ofte blir kalt «nordic noir». I en artikkel i The Economist fra 2010, med den treffende tittelen «Inspector Norse» stilles spørsmålet: Hvorfor har nordiske kriminalromaner så stor appell?

Er det, slik det ofte blir hevdet, fordi mennesker fra andre deler av verden finner det besnærende at kriminalitet i det hele tatt eksisterer i våre velordnede samfunn? Det virker som en mager forklaring. Er det fordi den nordiske naturen og det kalde klimaet utgjør spesielt virkningsfulle kulisser? Det høres mer sannsynlig ut, men de har både snø og grantrær i Amerika - og plenty med gråvær på de britiske øyer.

Economist-artikkelen beskriver den nordiske kriminalromanen som «et fenomen» i dagens internasjonale forleggeri. Forklaringen, hevder artikkelforfatteren, ligger i tre faktorer: De nordiske kriminalromanene er realistiske, enkle og presise, strippet for unødvendig staffasje og utenomsnakk. Det siste er heller ikke riktig, for er det noe kriminalromaner flest kjennetegnes av, også de skandinaviske, også Nesbøs, så er det utenomsnakk. «Politi» er på over 500 sider. Den kunne fint vært 100 sider kortere. Ikke er den særlig realistisk, heller. Men presis, det er den.

Så forklaringen på den nordiske krimbølgen og Jo Nesbøs suksess må ligge et annet sted. Hvis den i det hele tatt finnes.

Deconstructing Harry Jo Nesbø debuterte med «Flaggermusmannen» i 1997. Han visste selvsagt allerede da at hvordan hovedpersonen konstrueres er helt avgjørende, ikke bare for hvilken appell boka får hos leserne, men for hvilke muligheter forfatteren gir seg selv. Nesbø gjorde som krimforfattere flest, han brukte allitterasjonen og endte på H-H. Harry Hole.

Han utstyrte sin helt med alle de klassiske egenskapene. Hard og myk. Stygg, men tiltrekkende. I opposisjon til autoriteter, men lojal mot de svake. Sterk rettferdighetssans, men med vaklende privatliv.

Som drosjesjåføren og barndomsvennen Øystein sier i en scene i «Politi»: «Du er den mest forpulte aleinefyren jeg veit om.»

Sånn ble Harry Hole skapt, ganske lik mange andre helter i populærkulturen, men med en voldsom appell som vanskelig lar seg forklare. Jeg skal ikke engang prøve, men det fins en utvikling i ham som kanskje sammenfaller med forfatterens egen.

Det finnes en utvikling i Harry Hole, men det finnes også en utvikling i det stadig større persongalleriet hans verden befolkes av. Nesbø knytter handlingen i «Politi» tett opp til de foregående bøkene, og vi møter igjen alle Holes kollegaer, både de sympatiske og de mindre sympatiske. Nesbø glemmer ingen, han får dem til å virke som deler i det store maskineriet denne fortellingen er, men han vier også tid til hver og en av dem, beskriver deres private og relasjonelle liv, deres tvil og tro, deres laster og dyder.

Det er imponerende gjort, og det må kreve en ganske formidabel oversikt.

Men når han først gjør det og lykkes med det, så skaper det også store muligheter, fordi universet blir så komplekst og sammensatt at forfatteren får belegg for å styre fortellingen i for leseren uante retninger. Og der er Nesbø virkelig suveren.

Vold «Politi» er en krim med høyt tempo, masse spenning - og mye vold. Det har vært innvendt mot Nesbøs romaner at de er for voldelige, og at volden er spekulativ, fordi den strengt tatt ikke er nødvendig, men jeg kjøper ikke helt det argumentet.

Ingen klager på at fuglebøker inneholder for mange fuglebilder, eller på at lyrikksamlinger skrives i bunden form.

Vis mer

Kriminalromanen handler om forbrytelser, de er en nødvendig del av den. Riktignok kan det skrives utmerkede kriminalromaner uten at leseren får beskrevet så mye som en dråpe blod, men det er ikke Nesbøs hylle. Som forfatter henter han næring i det bestialske og overskridende, det har han har selv uttalt mange ganger.

Der «Gjenferd» var mer stillferdig og mindre voldelig, ligner «Politi» mer på de to foregående braksuksessene «Panserhjerte» og «Snømannen». Her er det skruppelløse og utspekulerte drapsmenn som gjerne lar sine ofre lide atskillig mer enn de hadde behøvd. Og en actionspiral som aldri synes å ta slutt. Det er imponerende utført og som håndverk betraktet i en klasse for seg.

Er du Nesbø-fan fra før kan du umulig bli skuffet av «Politi».

Og til det evige spørsmålet om hvorfor denne mannen selger så mange kriminalromaner: Kanskje er det ganske enkelt fordi han er en særdeles dyktig krimforfatter?