CANNES (Dagbladet): - Jeg er veldig spent.

Noen timer før hans tredje spillefilm «Louder Than Bombs» skal ha verdenspremiere i Cannes på selveste 17. mai gjør Joachim Trier (41) unna dagens intervjuøkt på den skandinaviske terrassen på Croisetten.

• Les hva Dagbladets anmelder mener om filmen her!

Og selv om intervjuene er mange og pressekjøret enormt, har Trier en utpreget nøktern holdning til det å være innlemmet i det gode selskap på verdens viktigste filmfestival.

- Jeg prøver å få sett litt film mens jeg er her også, og vi har også hatt noen middager med skuespillerne og staben. Jeg prøver å passe å nyte det, for det er jo ikke sikkert det skjer igjen.

Enorm lettelse Likevel var han først og fremst lettet da han fikk beskjeden om at «Louder Than Bombs» skulle konkurrere om Gullpalmen.

- Det hadde bygget seg opp voldsomme forventninger om at filmen skulle vises i hovedprogrammet, så da vi fikk beskjeden var det en enorm lettelse.

Den massive oppmerksomheten rundt filmene i hovedprogrammet kan også få mindre positive utslag, slik Gus Van Sant fikk erfare da hans nye film «Sea of Trees» ble møtt av buing under fredagens pressevisning.

- Klart det er nervepirrende. Vi er her med en veldig personlig film. Jeg bryr meg veldig om dette universet og disse karakterene, og det er alltid sårbart. Denne filmen er ikke plankekjøring, den handler om løsrivelse og samhold i en moderne familie, og det håper jeg jo at folk kan kjenne seg igjen i, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Godt selskap Uavhengig av mottakelsen er Trier fornøyd med å delta i konkurransen side om side med regissører som Jacques Audiard, Paolo Sorrentino og Gus Van Sant, som han har beundret i mange år.

- Jeg tror jo egentlig ikke man kan konkurrere i kunst, så jeg ser på dette som en kuratert utstilling. Vi må bare håpe at de som har valgt ut filmen til å delta her har gode grunner til det.

Trier har blitt selve symbolet på nivåhevingen som har funnet sted i norsk filmbransje på 00-tallet - det ugjendrivelige beviset på at norske filmskapere har lykkes i å oppnå den sentrale kulturpolitiske målsettingen om filmatisk kvalitet.

- Det er naturligvis vanskelig å kommentere sånt når man er i en privilegert posisjon sånn som jeg er, men jeg kan si det sånn: Bestefaren min (regissør Erik Løchen, journ.anm.) var her med sin film «Jakten» i 1960, og fordi det på den tiden ikke fantes infrastruktur i Film-Norge til å la talenter utvikle seg, så fikk han bare laget to spillefilmer i løpet av sitt liv. Jeg sitter her nå og har laget min tredje.

Regissøren bruker en metafor fra idrettens verden for å understreke viktigheten av å kunne utvikle seg som kunstner.

- Hvis du er god til å danse ballett er det klart du blir bedre av å danse sammen med andre som er flinke. Sånn er det også med film, og jeg håper det kan fortsette.

Årelang brainstorming Som Triers øvrige filmer er «Louder Than Bombs» skrevet sammen med Eskil Vogt, og regissøren forteller at de to aldri begynner med en historie når de jobber fram et manus.

- Denne filmen begynte med et år med brainstorming. Manusene våre bygger ofte på bestemte erfaringer vi ønsker å skildre, og selv er jeg veldig glad i karakterdramaer.

«Louder Than Bombs» er spilt inn i USA, og på rollelista står store navn som Isabelle Huppert og Jesse Eisenberg.

- I dag er amerikansk filmbransje besatt av superhelter, men eldre amerikanske filmer som «Kramer mot Kramer» og «The Breakfast Club» gjorde stort inntrykk på meg fordi de lykkes i å tegne et sannferdig og presist bilde av menneskelige erfaringer i sin samtid.

- Og når vi nå har laget en amerikansk film, så håper jeg at vi har greid å videreføre den tradisjonen.