Jobber best alene

Liv Berit Helland sjokkerte oss med å fortelle at vi er en nasjon av TV-slaver. Selv liker hun ikke at hun liker å se TV.

Etter videregående skole i Ulsteinvik startet Liv Berit Helland opp som misjonær i Argentina, med mat, gudsord og gateteater i sekken. Nylig har hun tatt «dykkerlappen», så en kan trygt si at hun beveger seg både høyt og lavt. Men mest er hun opptatt av film.

- Et helt eksepsjonelt talent, sier prosjektleder Arvid Esperød i Agenda-redaksjonen i NRK 2.

- Hun kan faget og har innsikt i alle ledd. Liv Berit er dedikert til film og fjernsyn.

Men Liv Berit Helland er en beskjeden sunnmøring:

- Jeg har ennå mye å lære, og jeg er slett ikke noe geni, sier hun.

FRILANSER PÅ HALV TID: - Den hyggelige meldingen om filmstøtte innebærer at jeg hermed reduserer mitt frilansengasjement i NRK til halv stilling. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med å lage «Audition» - et filmprosjekt jeg har forberedt i to år. Det skal bli en halvtimes film, en blanding mellom dokumentar og fiksjon, og temamessig blir det en oppfølger av «Livet er ein annan stad». Jeg vil ikke si så mye om filmen ennå, men det er drømmerne jeg tar for meg igjen, de som filmdrømmer om en happy ending.

PAPPA TV-SLAVE: - Det er snart like vanlig å se på en skjerm som på et annet menneske. Det gjelder meg selv, men enda mer min egen pappa. Sant å si var det han som ga meg inspirasjon til dokumentaren i Agenda-programmet om de TV-avhengige. Det er ikke i fjernsynet jeg ser de store forbildene. Jeg henter oftere inspirasjon fra dokumentarfilmer og i møte med andre uttrykksformer som frie grupper innen teater og ballett. For Agenda lager jeg nå en dokumentar der jeg følger koreografen Ina Christel Johannessens arbeid med forestillingen «What do we do now that we are happy?» Det er et tema som interesserer meg. Jeg føler selv at jeg aldri blir fornøyd, jeg vil alltid videre.

LÆRE VED Å GJØRE: - Av utdanning har jeg media grunnfag fra Danvik folkehøgskole i Drammen og ett år i Volda ved dokumentarfilmstudiet. Kjempebra begge deler, men noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle hatt mer filmskole i ryggen. På den annen side tør jeg å ta sjanser nå, og det resulterer i blant i bra ting. Jeg tror på at det er mye å lære gjennom å jobbe og eksperimentere.

TELEFONKATALOGENS GULE SIDER: - De var min veiviser til filmbransjen. Jeg gikk runden til alle og fallbød min iver og ukyndige arbeidskraft. Turid Øversveen i Big Deal Film var heldigvis i mangel av folk. Hun ansatte meg og ga meg etterhvert oppgaver som var altfor svære, men jeg lærte en masse. Jeg startet som kaffekoker, og etter tre måneder var jeg produksjonsleder på en reklamefilm.

FØRSTE FILM: «Karens jul» etter en novelle av Amalie Skram. Jeg laget den på folkehøgskolen i 16 millimeter, en elleve minutters forferdelse. Den skal aldri noen få se! Den bærer preg av at jeg ingenting kunne. Jeg leste en bok om filmproduksjon og gjorde alt selv. Den er ikke brent, men godt nedpakket. Kanskje tør jeg se på den når jeg blir 70. Den ga likevel mersmak. Basiskunnskap om film og TV-produksjon fikk jeg gjennom kveldskurs på TV-akademiet.

MIKROFILM: - Sammen med to medstudenter fra Volda, Lise Fearnley og Kajsa Næss, startet jeg filmselskapet Mikrofilm på Grünerløkka for to år siden. Vi har blant annet laget kortfilmen «Skummelt»- en animasjon om en oppvaskklut, som har vært vist på festivaler i Trondheim og Grimstad, Finland og Frankrike. Det er Mikrofilm som skal produsere «Audition», med Lise Fearnley som produsent og meg som regissør. Vi jakter på fotograf, og skuespillere blir- nei, det er hemmelig.

JOBBER HELST ALENE: - Jeg tror ikke jeg er sjefete, men jeg har enormt behov for å kjenne alle ledd og ha full kontroll. En kontrollfreak som nok kan drive folk til vanvidd. Derfor liker jeg best å jobbe alene, og jeg blir enormt ulykkelig hvis resultatet ikke blir slik jeg har forestilt meg det inne i hodet. Usosial? Nei da, jeg bor i kollektiv med flere, ingen av de andre jobber med film, så jeg får heldigvis litt motvekt.