LITE SAMTALE: «Veldig mange av mine arbeidstimer bruker jeg på å telle, notere og registrere», skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
LITE SAMTALE: «Veldig mange av mine arbeidstimer bruker jeg på å telle, notere og registrere», skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

«Jobber du i det rottehølet?»

Hei! Jeg heter Siw, og er ansatt i Nav.

Hei! Jeg jobber på Nav. Du hørte riktig, Nav. Dette forhatte kontorlandskapet, stappfullt med følelsesløse roboter helt uten evne til å se sine kunder, helt uten evne til empati og innlevelse. Der jobber jeg. Tør jeg vedkjenne meg min arbeidsplass når spørsmålet om yrke dukker opp? Ja, jeg gjør det, men forventer alltid en reaksjon. For det meste er denne reaksjonen negativ. «Jobber du i det rottehølet?». Ja, i det rottehølet jobber jeg. Skammer jeg meg? Nei, for det meste ikke. Er jeg stolt av arbeidsplassen min? Nei, heller ikke alltid det.

For det er slett ikke så enkelt å skille. Hvem som har rett mener jeg, av Nav og Navs brukere. Kritikken rettet mot min arbeidsplass har vært massiv, skarp og direkte. Jeg tar det slett ikke personlig. Enkelte ganger har kritikken vært helt på sin plass, andre ganger ikke. La meg gi dere et lite innblikk i min arbeidshverdag og hvordan jeg opplever systemets styrker og systemets åpenbare feil.

Det første ordet som faller ned i hodet mitt når jeg tenker Nav, er «telling». Alt skal telles. Ikke bare i ett datasystem, men

i flere. Dobbelttelling og trippeltelling.

Møtte til samtale = notat, møtte ikke til samtale = notat. Jobbmatch, oppfølging, arbeidsevnevurdering, innlevert meldekort, CV, egenvurdering, rus/ikke rus, avhengig av sosialstønad mer/mindre enn seks måneder, og så videre, og så videre. Veldig mange av mine arbeidstimer bruker jeg på å telle, notere og registrere.

En brukersamtale registreres og noteres i to systemer. Slikt tar tid. Før pengene utbetales må det sjekkes at meldekortet er innsendt. Plan skal legges framover. Alt dataarbeidet i etterkant av en samtale kan enkelte ganger virke stressende. For eksempel dersom en brukersamtale strekker ut fordi brukeren har mye på hjertet.

For jeg vet at etter samtalen, har jeg ca. 20 minutter med registreringer, noteringer og oppfølgingsarbeid. Dersom det bare er ti minutter til neste brukersamtale er jeg allerede der på etterskudd tidsmessig.

Jeg liker det ikke, for det er møtet med brukerne som er min sterkeste motivasjon til å møte opp på jobb hver dag. Det er i disse møtene og gjennom samtalen jeg på best måte kan legge en god plan for den det gjelder, sammen med den det gjelder. Ikke alene foran dataen med bare min egen tankekompetanse som redskap. Til og med når bruker, av en eller annen grunn, ikke møter opp (for det skjer også), må det settes av god tid på samme registreringsarbeid. Det sier seg selv at når en må bruke 10-15 minutter på registreringsarbeid på et møte som aldri fant sted, da kan det hende at Nav er pålagt å holde et litt feil fokus.

En annen ting jeg og andre Nav-ansatte har brukt mye tid på i etterkant av Nav-reformen, er opplæring. Sosial skal lære om trygd, og trygd skal lære om sosial, og ikke minst skal vi alle lære av gamle Aetat. For arbeidslinjen sier at «Alle skal i jobb» og vårt fokus skal ligge hos dem som vi mener kan bidra med noe, nesten hva som helst, til samfunnet. For telling av disse gir de fineste resultatene.

Etter sammenslåingen har jeg pleid å spøke med at «jeg jobbet i sosialtjenesten i ti år for så å våkne en morgen og finne meg selv ansatt i Aetat». Jeg liker det ikke, for min utdanning valgte jeg nettopp på bakgrunn av min interesse for å se hele mennesket, ikke den lille biten vi har valgt å kalle restarbeidsevne. «Glem det som hemmer, rett fokus mot det som fremmer!»

Men dersom en bruker sliter med alkoholmisbruk, leiligheten står i fare for tvangssalg, barnevernet lurer på å ta ungene, gjelden har vokst over pipa og muligheten til å betjene denne gjelden ikke er til stede, verken på kort eller lang sikt - er da løsningen en 100 prosent stilling på Kiwi, fra mandag klokka 8.00?

Jeg bare spør, for jeg ser det ikke. Og det er denne biten, gapet mellom potensiell arbeidsevne (dersom det meste hadde vært på plass i livet) og den reelle arbeidsevne (på nåværende tidspunkt) vi har mistet interesse for i sammenslåingen av våre tre store etater.

Jeg kommer, som sagt, selv fra det gamle sosialkontoret og har vært vant til å se brukerne fra en litt annen vinkel. Men du verden, en kan ikke være uenig i at det er sunt å være i arbeid og at våre felles skattepenger ikke skal ødsles bort på tenåringer som ønsker å ta et friår fra skolen sponset av Nav. Våre felles skattepenger skal brukes på mennesker som virkelig trenger dem. Når det «naves» av rein lyst, spises det av den potten til de virkelig trengende. Likevel, når det ropes «ulv» litt vel ofte og høyt i Navs korridorer, gjør dette at vi ser ulver over alt. Og dette er merkbart i holdningen til dem som jobber der. Jeg er ikke en grinete bruker med avslått AAP-søknad som ønsker å bite tilbake, jeg jobber på Nav, i nettopp disse korridorene, eg ser det og jeg hører det. Vi er livredde for ulver. Problemet med ulvejakten er at vi blir så opptatt av å jakte ulver at vi glemmer den flokken vi egentlig er satt til å passe på.

Jeg mener samtalen er det absolutt viktigste redskapet vi som Nav-ansatte har. For hvis våre datasystemer er vår drill, og lovkunnskap vår hammer, så er samtalen swiss knife-en. Gjennom samtalen med brukerne kan vi, hvis vi vil, komme så uendelig mye nærmere felles ønsket mål, enn via en kjapp prat og 20 minutters egentenking alene på kontoret i etterkant av samtalen.

Men det er ikke satt av så mye som en times opplæring innen feltet «brukersamtale». Det kan se ut til at det, fra sentralt hold, antas at en god oppdragelse er det eneste som trengs. Jeg kan være enig hvis vi snakker om jobbsøkere med god utdanning som står mellom to jobber. Denne gruppen har verken ønske eller behov for at Nav-ansatte stuper inn i en dyp samtale om stort og smått. Reelle jobbsøkere blir da også tatt imot på en annen måte, fordi man allerede har avklart at dette ikke er en utkledd ulv på jakt etter offentlige midler.

Men det er alle disse andre, som sliter på et eller annet område, men som går så veldig i forsvar i samtalen, («jeg er ikke en ulv»), at de ikke klarer å legge fram saken sin på en god og lettforståelig måte. Dynamikken blir feil, og vi har ikke tid. Og enkelte Nav-ansatte har ikke kunnskapen til å gjøre samtalen bedre.

Skjønner jeg at mange brukere føler seg små og misforstått i møte med Nav? Ja, absolutt.

Hvorfor jobber jeg så på et arbeidssted med så mange åpenbare feil og mangler, spør du deg kanskje. Til tross for store og mange kameler å svelge, og følelsen av å befinne seg på et skip på totalt feil kurs, trives jeg med jobben min. Personlig blir jeg, i tillegg til møtet med brukerne mine, motivert av gode arbeidskolleger og en mer enn gjennomsnittlig hyggelig sjef. Jeg føler ofte frustrasjon, men blir værende, fordi jeg virkelig har tro på potensialet i Nav-reformen. Det virker bare som om vi er nødt til å gjøre fryktelig mange feil før vi finner ut av hva som er riktig. I mellomtida vil jeg råde alle til å skrike ut, både de som er fornøyde og de som er mindre fornøyde. For som vi vet, det er den stille stemmen som samtykker.

Følg oss på Twitter