ARBEID TIL ALLE: Roboten er langt unna å dekke det menneskelige behovet for kontakt og omsorg. Kommunale jobber kan derfor være å foretrekke framfor borgerlønn, skriver Aksel Braanen Sterri.
ARBEID TIL ALLE: Roboten er langt unna å dekke det menneskelige behovet for kontakt og omsorg. Kommunale jobber kan derfor være å foretrekke framfor borgerlønn, skriver Aksel Braanen Sterri.Vis mer

Jobbplikt er bedre enn borgerlønn

Selv om robotene tar over stadig flere jobber, trengs det varme hender i kommunen.

Kommentar

Arbeiderpartiet lover en «ny aktivitetsreform for unge» i forslaget til nytt partiprogram 2017-2021. Bakgrunnen er at en økende andel unge står utenfor arbeid og at antallet uføre øker. De foreslår derfor «økt bruk av gradering i de helserelaterte ytelsene, styrket AAP [Arbeidsavklaringspenger] og en reell mulighet for arbeid når man har gradert uføretrygd.»

Det er de som er født etter 1990 som vil merke endringene. De vil oppleve at varigheten til AAP kortes ned fra fire til to år. Disse skal også møte større forventninger om å arbeide i bytte mot at NAV og i siste instans kommunen gjør mer for å skaffe dem arbeid.

Dette kan forstås som en ytterligere innstramming av velferdsordningene i tråd med arbeidslinje-ideologien som har ligget bak de siste tiårs velferdsreformer. Alle skal i arbeid, og dette skal oppnås ved å tilby kurs og utdanning og kreve større aktivitet for å få tilgang på ytelser, med mål om å motivere de utenfor arbeid til å øke sin produktivitet og finne nytt arbeid. I mer begrenset grad har en også strammet inn på ytelsene for å gjøre arbeid relativt mer attraktivt.

Til tross for tiår med innsats er det altså mange som står utenfor arbeid. Dels skyldes dette nedgangstider som følge av oljeprisfall og lav vekst i landene rundt oss, men disse hendelsene er for nylige til å forklare hvorfor strategien ikke gir ønskede resultater. Og ser vi på de store trender, er det lite som tyder på at vi får hjelp av forhold utenfor vår kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er på vei over i en ny normal, hvor automatiseringen eller robotifiseringen, vil gjøre stadig flere arbeidsledige. Norske økonomer har beregnet at hver tredje jobb har en høy risiko for å bli automatisert i løpet av et tiår eller to (se pdf). I USA er 47 prosent av jobbene i høy risiko-gruppen (se figur). Med utviklingen av digitaliseringen som en «general purpose technology» og utviklingen av generell kunstig intelligens, vil alle industrier rammes. Da vil andelen automatiserte jobber bli mye større. Det vil selvfølgelig komme nye jobber, men det er ikke gitt at de vil komme så fort som nødvendig. Det er heller ikke gitt at de noen gang vil komme.

Fra artikkelen The future of employment: How susceptible are jobs to computerisation? av Carl Benedict Frey og Michael A. Osborne i Technological Forecasting and Social Change, januar 2017
Fra artikkelen The future of employment: How susceptible are jobs to computerisation? av Carl Benedict Frey og Michael A. Osborne i Technological Forecasting and Social Change, januar 2017 Vis mer

I en slik situasjon virker det absurd å ta ytterligere grep for å «piske» folk inn i arbeid, eller opprette det Dagens Næringsliv, i en leder som tar for seg Ap's nye forslag, kaller kommunale «lissom-jobber» bare for at folk skal leve i tråd med en utdatert protestantisk arbeidsetikk.

Et framtidsscenario hvor like mange, eller flere, vil stå utenfor arbeid som de har arbeid, må vi tenke nytt om velferdsstaten som inntektssikringssystem (en stor del av velferdsstaten er et forsikringssystem, som sikrer inntekten din når du mister jobben, blir syk eller blir for gammel til å jobbe).

Dette har gjort at stadig flere har fått øynene opp for en gammel idé kalt borgerlønn. Framfor at trygdene utbetales som en gitt andel av tidligere lønnsinntekt, slik dagpenger (arbeidsledighetstrygd), sykepenger, uførepensjon og pensjon fungerer, eller som et behovsprøvd minstegulv, slik sosialstønaden fungerer, vil borgerlønn utbetales til alle, uavhengig av hva de ellers tjener.

Appellen ved forslaget er åpenbart. Det er forutsigbart, det vil alltid lønne seg å jobbe, siden borgerlønnen ikke blir avkortet mot annen inntekt, samtidig som det vil gi selv de utenfor arbeid en inntekt de kan leve av.

Det er også et håp om at en slik borgerlønn ikke vil føre med seg det samme stigma som andre trygdeordninger, siden den gis til alle som en rettighet. Det vil også frata staten og byråkratene i NAV makta over den enkelte trygdemottaker. En slagside ved arbeidslinja er at den gir byråkrater stor skjønnsmessig og til dels vilkårlig makt over trygdemottakere som allerede befinner seg i en svært sårbar situasjon. Med borgerlønn slipper den enkelte mottaker å stå med lua i hånda. Mange som med rette er var for denne maktutøvelsen vil se med bekymring på Arbeiderpartiets forslag.

Ulempen med borgerlønn er at en blir nødt til å velge mellom en skrekkelig dyr ordning, som krever svært høye skatterater, eller et nivå som ikke vil bli spesielt mer sjenerøs enn dagens sosialhjelpsatser. En tommelfingerregel, utviklet av den nylig avdøde økonomen Anthony Atkinson, tilsier at om borgerlønnen f.eks. skal utgjøre 30 prosent av gjennomsnittsinntekten og andre offentlige utgifter er antatt å kreve en skattesats på 20 prosent, må samlet skattesats være 50 prosent.

30 prosent av gjennomsnittsinntekten er i dag på omtrent 110 000 kroner, som tilsvarer gjennomsnittlig mottak av sosialhjelp. Skal sjenerøsiteten opp blir det fort dyrt. Høye skattesatser kan også gjøre at de mest produktive blant oss heller vil ta ut mer fritid enn å jobbe mer. Slik vil systemet stå i fare for å undergraver seg selv.

En borgerlønn som vil erstatte andre trygdeytelser, vil uansett nivået du legger den på svekke det sosiale sikkerhetsnettet for svært mange. Mange som i dag går på uføretrygd, dagpenger og sykepenger mottar betydelig mer sjenerøse ytelser enn borgerlønn noen gang vil kunne gi.

Befinner vi oss dermed i en skvis mellom to dårlige løsninger, å piske folk inn i arbeid som ikke finnes eller innføre en dyr borgerlønnsordning, som for mange vil innebære en betydelig reduksjon i inntekt? Kanskje ikke.

Økonomene Steinar Holden, Simen Markussen og Knut Røed presenterte i 2012 et tredje alternativ i artikkelen «Arbeid til alle?» i tidsskriftet Samfunnsøkonomen (se pdf). Her foreslo de å oppheve det strenge skillet mellom syk og frisk og gjøre også sykdomsrelaterte trygdeytelser avhengig av viljen til arbeid. Men framfor å piske folk inn i arbeid som ikke finnes, foreslo de at myndighetene skulle spille en større rolle i å hjelpe folk i arbeid, både ved å subsidiere deler av lønnen arbeidsgiver betaler, gjennom f.eks. gradert uføretrygd, samt å støtte arbeidsgiver i å legge til rette for personer med spesielle behov, og i siste instans ved at kommunen oppretter arbeidsplasser. I et notat til NHOs årskonferanse i 2016 har Markussen tatt denne ideen et steg videre (se pdf).

Det er i stor grad disse tankene Arbeiderpartiet ser ut til å ha lent seg på når de nå foreslår en liten endring av AAP som en testballong for en større vridning av velferdssystemet. Det kan være en farbar vei både på kort og lang sikt.

Bakgrunnen for økonomenes forslag er anerkjennelsen av at det er sider ved det norske inntektssikringssystemet som «dytter» nordmenn over på passive og langvarige ytelser. Det skyldes både at ytelsene som er knyttet til sykdom og helseskader er mer sjenerøse enn de som er knyttet til arbeid, samt at inngangen til f.eks. uførepensjon fordrer at du, som hovedregel, har minst femti prosent nedsatt arbeidsevne (men det avhenger av hvordan du kom inn i ordningen).

Ikke overraskende fant Holden, Markussen og Røed, da de skrev sin artikkel i 2012, en stor opphopning av personer som ble vurdert til å være 50 prosent ufør (se figur). Det samme finner vi nok om vi ser på AAP i dag, som fortsatt krever 50 prosent nedsatt arbeidsevne.

Figur hentet fra Holden, Markussen og Røeds artikkel "Arbeid til alle?" i Samfunnsøkonomen nr. 9/2012. Viser hvor stor andel av mottakere av uføretrygd som har fått ulike graderingsprosenter. Jo høyere graderingsprosent, jo lavere arbeidsevne.
Figur hentet fra Holden, Markussen og Røeds artikkel "Arbeid til alle?" i Samfunnsøkonomen nr. 9/2012. Viser hvor stor andel av mottakere av uføretrygd som har fått ulike graderingsprosenter. Jo høyere graderingsprosent, jo lavere arbeidsevne. Vis mer

Problemet forsterkes av at folk gjerne lider av nåtidsskjevhet, vi vil heller ha flere goder i dag, selv om det straffer seg på lang sikt. Selv om det å gå inn på et sykespor kan straffe seg i lengden, velger folk heller det enn å gå på dagpenger, som øker sannsynligheten for at de kommer tilbake i arbeid.

Et viktig premiss i Holden, Markussen og Røeds forslag er at det ikke er så enkelt som at noen er friske og noen er syke. Sykdom kommer i grader, og det at vi er for syke til å utføre en form for arbeid utelukker ikke at vi er friske nok til å jobbe med noe annet. Det er også klart at det å stå utenfor arbeid i seg selv kan være sykeliggjørende.

Markussen bygger videre på dette og foreslår en helt konkret reform. Han vil erstatte uføretrygd, sosialstønad, arbeidsavklaringspenger med én ordning som krever arbeidsdeltakelse og gir krav på 2/3 av tidligere inntekt. Minimumsbeløpet settes til 1,5-2 ganger grunnbeløpet i folketrygden, som tilsvarer omtrent 150 000-185 000 kroner. For at ikke dette skal friste unge over på trygd foreslår Markussen at ytelsen kan graderes etter alder, slik at den øker fram til fylte 30 år.

Ytelsen regnes på bakgrunn av et snitt av de siste 12 måneders lønnsinntekt for å unngå vilkårlige utslag som følge av variabelt arbeid. Også sykepengene skal reduseres fra dagens 100 prosent til 2/3 av inntekten og varigheten skal reduseres fra ett år til seks måneder. Du kan allerede høre LO ruste seg til kamp. Hvis jeg forstår ham rett skal også dagpengene (arbeidsledighetstrygden) legges på samme nivå.

Selv om du er syk eller har nedsatt arbeidsevne skal arbeid likevel være normen. Det skal derfor foretas en vurdering av ens resterende arbeidsevne og en skal jobbe i tråd med denne. Graderte ytelser bør i utgangspunktet kreve at det er produksjonen og ikke tilstedeværelsen på arbeid som reduseres. Om du er sykmeldt 50 prosent bør du være på jobb 100 prosent av tida, men produsere mindre. Arbeidsgiver vil bare betale for den prosenten som utgjør restarbeidsevnen og myndighetene dekker resten gjennom trygden.

Selvstendig næringsdrivende skal også inkluderes i ordningen, i bytte mot at de da betaler trygdeavgift og forplikter seg til å forsikre seg hos private for å få dekket arbeidsgiverbetalingen arbeidstakere får. Dette er forutseende og nødvendig om en skal gi inntektstrygghet til arbeidere som søker arbeid i den nye plattform-, delings-, gig- og frilansøkonomien.

En kan diskutere detaljer i forslaget, men overordnet er det mye å være glad i her. For det første er insentivene mye bedre anlagt enn i dagens system som leder folk over i uføre.

Adopterer vi Markussens forslag vil det alltid lønne seg for den enkelte at legen gir en så høy restarbeidsevne som mulig, siden trygdedelen bare vil gi 2/3 av tidligere inntekt. Og siden trygden knyttes til inntekt vil det gi et sterkere insentiv til å holde seg i lønnet arbeid enn ved borgerlønn.

Det kan riktig nok virke håpløst å oppholde seg på jobben en full arbeidsuke når en bare kan arbeide tilsvarende 20 prosent. Men det vil samtidig gi en bedre og mer kontinuerlig tilknytning til arbeidsplassen, en større følelse av å være en del av et arbeidsfellesskap og gjøre det lettere å skalere opp og ned arbeidsmengden. Det vil også gjøre det mer lukrativt å øke restarbeidsevnen siden en likevel befinner seg på jobben.

Det har også en svært viktig omfordelende virkning til de fattigste blant oss. Det er mottakerne av sosialstønad som er Norges virkelige underklasse, ikke mottakerne av sykepenger. Om mottakerne av sosialhjelp kan få 185 000 kroner i året vil det for mange utgjøre en nær dobling av inntekten deres.

Sosialhjelpen er også den mest nedverdigende og maktskjeve delen av den norske velferdsstaten. Når denne blir en del av det vanlige inntektssikringssystemet fordrer det også en større innsats fra myndighetene i å legge forholdene til rette for at de får en verdig jobb å gå til, helst i privat sektor. Dette blir imidlertid lettere sagt enn gjort.

Det er derfor en helt vesentlig del av forslaget at det offentlige tilbyr jobber i siste instans. Dette vil nok være mest aktuelt i kommunal sektor, som har ansvaret for å tilby mange sentrale tjenester til borgerne. Dette trenger ikke være «lissom-jobber», slik Dagens Næringsliv er redd for.

Markussen foreslår at en, i det minste som en forsøksordning, lar stønadsmottakerne beholde trygden, slik at kommunen kun trenger å dekke mellomlegget. Hvis restarbeidsevnen er på 60 prosent og lønna ville vært 400 000 kroner og mottaker mottar ytelser på 300 000 kroner, vil kommunen bare måtte ut med 60 000 kroner for en arbeider som kan jobbe 60 prosent og som er på jobben 100 prosent. Dette vil motivere kommunen til å ta i bruk svært subsidiert arbeidskraft for å kunne levere bedre tjenester til sine borgere.

Det er selvfølgelig ønskelig at mange finner arbeid i privat sektor, men det er heller ikke å forakte at mange ansettes i kommunal sektor. Som økonomen William Baumol påpekte på 1960-tallet øker produktiviteten i privat sektor mer enn i offentlig sektor. Grunnen er at mye av det offentlige tilbudet består av tjenester som det er vanskeligere å øke produktiviteten i. Det er lettere å drive stordrift i industriproduksjon enn i barnehagen. En kan legge til at helse, utdanning og barnehage, er tjenester som vi bare etterspør mer av jo rikere vi er. Det er derfor grunn til å tro at behovet for disse tjenestene bare vil øke og ta både en større del av den økonomiske kaka og kreve en større andel av arbeidsstyrken i tida som kommer.

Det krever en høyere skattevilje i befolkningen, men det krever også at en evner å ta i bruk den restarbeidsevnen som i dag står utenfor arbeid. Det er mye viktig og bra arbeid som må gjøres, selv om robotene vil ta over stadig mer av arbeidet - spesielt i privat sektor. Dette er enda en grunn til at «arbeid for alle-forslaget» er å foretrekke over borgerlønn. Vi har mange uløste oppgaver som krever varme hender. Det er også en grunn til å tro at befolkningens skattevilje vil øke når den ser at alle som kan bidra bidrar, og at tjenestene de får fra det offentlige holder en høy kvalitet.

Det er selvfølgelig en viss fare for at kommunen må ta imot mange arbeidere som det er mindre sømløst å integrere og som i snitt leverer tjenester i et tregere tempo, men alt tatt i betraktning er det ikke sikkert at dette er noe vi bør bekymre oss stort over. For det første vil dette kunne oppveies ved at kommunene får tilgang på flere arbeidere. For det andre reduserer det staten utgifter. For det tredje kan det for mange bety et liv innenfor snarere enn utenfor. For det fjerde frigjør det kompetent arbeidskraft som heller kan finne jobber i privat sektor.

Det er mulig at vi kommer dit at robotifiseringen gjør at tilgangen på arbeid blir så knapp at vi ikke lenger kan kreve at folk tar del i lønnet arbeid for å motta inntekt. Da trenger vi borgerlønn. Likevel kan forslaget om «arbeid til alle» utgjøre en gunstig modell også i et slikt scenario. Vi vil fortsatt ha behov for menneskelig omsorg og kontakt, og dette må koordineres på et vis. At kommunene eller staten tar seg av store deler av dette, er trolig nødvendig.

Vi har kommet dit at vi har et arbeidsliv, både i offentlig og privat sektor, som ikke er så romslig som det en gang var. Hver bedrift og offentlig virksomhet forsøker å levere bedre varer og tjenester mer effektivt. Det gjør at det blir stadig vanskeligere for dem som ikke greier å levere på det nivået som kreves.

Dette skal i teorien kunne løses ved at lønningene reduseres til den enkelte arbeidstakers produktivitet. Men i et system med relativt sjenerøse minstegulv i velferdsstaten og en sammenpresset lønnsstruktur, vil det heller kunne dytte mange over på trygd enn i arbeid til lavere lønn. Fra et samfunnsperspektiv er dette et dårlig resultat.

Om vi i fellesskap kan dekke deler av lønna til den enkelte, vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det samme vil det å tilby disse kommunale jobber som leverer tjenester som alle etterspør.