MÅLSTYRTE BYRÅKRATER: - Tanken er kanskje å opprette en ny rekke med byråkrater til å kontrollere byråkratene? Kanskje vi kan sysselsette alle Norges arbeidsløse ved å gi dem en pult på Nav, stor makt på et lite område og noen måltall å oppnå?, skriver artikkelforfatteren om Arbeiderpartiets forslag om jobbplikt, der kommunen får i oppgave å skaffe jobber.  
MÅLSTYRTE BYRÅKRATER: - Tanken er kanskje å opprette en ny rekke med byråkrater til å kontrollere byråkratene? Kanskje vi kan sysselsette alle Norges arbeidsløse ved å gi dem en pult på Nav, stor makt på et lite område og noen måltall å oppnå?, skriver artikkelforfatteren om Arbeiderpartiets forslag om jobbplikt, der kommunen får i oppgave å skaffe jobber.  Vis mer

Debatt: Borgerlønn

Jobbplikt perverterer velferdsstaten

I et samfunn hvor verdiskapingen fortsetter å øke mens mennesker får mer usikre arbeidsvilkår, blant annet på grunn av automatisering og globalisering, bør borgerlønn være svaret.

Meninger

Talsperson for Borgerlønn BIEN Norge, Øyvind Steensen
Talsperson for Borgerlønn BIEN Norge, Øyvind Steensen Vis mer

Arbeiderpartiet foreslår å halvere makstid for Arbeids-avklaringspenger (AAP) og innføre såkalt «jobbplikt», som i siste instans vil innebære at kommunen skal skaffe jobb til mottakerne av AAP. Vi i Borgerlønn BIEN Norge mener at dette er et steg i feil retning.

I et samfunn hvor verdiskapingen fortsetter å øke mens mennesker får mer usikre arbeidsvilkår, blant annet på grunn av automatisering og globalisering, bør velferdstjenestene være utformet slik at de gir folk rammer til å leve med verdighet og opptre som voksne og ansvarlige. Vi får ikke friske, velfungerende mennesker ved å behandle dem som barn og tvinge dem inn i ordninger på mekanistisk vis. Verdiskaping og produktiv aktivitet motiveres av trivsel og visjoner. Både private og offentlige visjoner kan være positive, men å utforme slike er ikke en arbeidsoppgave som passer for målstyrte byråkratier.

Vi leste med vantro Arbeiderpartiets Hadia Tajik svare følgende på treffende spørsmål fra NRK:

NRK – Men hva hvis kommunen ikke klarer å komme opp med noen jobber?

Tajik – I siste instans er det kommunen som må finne jobber. Det er flere type jobber som vil kunne være aktuelle: Det kan være innen kultur, idrett, park og anlegg eller ordinære kontorjobber.

NRK – Men kan man ikke risikere at kommunene eser ut fordi de oppretter nye jobber for å oppfylle plikten sin?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tajik – Nei, dette må være reelle jobber – og det må være ordentlig lønn.

Dagbladets leder 7. februar uttrykkte deretter støtte til forslaget, men slenger på følgende:

– En forutsetning må imidlertid være at det er snakk om ordentlige jobber til ordentlig lønn. Ingen er tjent med at det finnes opp nedverdigende tullejobber.

Gir ordene i det hele tatt mening?

Vi er svært nysgjerrige på hvordan man skal hindre nettopp det at kommunene eser ut og begynner å lage tullejobber. Her er en realitetsorientering: Styringsmekanismen i landets kommuner er insentivene skapt av målstyringen, ikke vage utsagn om intensjoner. Hvem har gangsyn til å avgjøre hva som er tullejobber i et slikt system? Tanken er kanskje å opprette en ny rekke med byråkrater til å kontrollere byråkratene? Kanskje vi kan sysselsette alle Norges arbeidsløse ved å gi dem en pult på NAV, stor makt på et lite område og noen måltall å oppnå? Kontrollører som kontrollerer andre kontrollører, krydret med nedsatt funksjonsevne, høres ikke det ut som noe som virkelig kan bli den nye oljen?

Aksel Braanen Sterri, eller den som for tiden går rundt ikledd huden hans, forsvarer reformen og skriver varmt om å tvinge de med nedsatt arbeidsevne til å være på jobb i like mange timer som alle andre – bare jobbe saktere og få mindre betalt! Staten skal dekke en del av lønna, og åpne opp for det vi allerede ser i liknende ordninger; at det i praksis oppfordrer arbeidsgivere til å diskriminere mot normale arbeidssøkere som trenger full lønn. I Malmö har det gått så langt at bedrifter annonserer etter mennesker med statssubsidierte lønninger og takker nei til vanlig arbeidskraft. Litt av en fremtidsvisjon.

Den foreslåtte reformen hentes fra et forslag laget av økonomer ved Frischsenteret, komplett med idéer som at selvstendig næringsdrivende skal tvinges til å kjøpe privat forsikring hvis de vil ha trygghet. Det hele fremstår som et oppgulp av den nyliberale (tenk: konservativ med smileansikt) tankegangen som tok verden med storm på 90-tallet og som 20 år senere ga oss finans-, demokrati- og tillitskrise, medfølgende symptomer som Brexit og Trump.

For det første vil vi be om at Sterri slippes fri og får huden sin tilbake, og for det andre vil vi trekke oppmerksomheten mot den mye bedre idéen: at ALLE får statssubsidierte lønninger, også kalt borgerlønn. Dette blir å regne som risikokapital som gir folk mulighet til å forfølge den verdiskapingen de brenner for, og det gjør norske lønnsmottakere og småbedrifter mer konkurransedyktige i forhold til globalisering og automatisering. Insentivene i en velutformet borgerlønnmodell slår de som ligger i både dagens velferdslabyrint og Arbeiderpartiets foreslåtte reform. Velferdsfeller, tullejobber og en god del byråkrati blir borte, og man tvinger for øvrig ikke folk med nedsatt arbeidsevne til å forsømme annet til fordel for åttetimers arbeidsdager, fem dager i uka, vel vitende om at de i teorien skal jobbe saktere enn andre, friskere lønnsslavekollegaer.

Alle vil ha verdiskaping, men er det samfunnets svake som skal presses til å gi oss den? Vi vil minne om at mens produktiviteten har økt jevnt og trutt i snart 40 år, har stadig mer av godene gått til de mektigste, og skattebyrden flyttet fra de mektigste aktørene til folk flest. «Trickle down»-økonomien har feilet, og det er på tide å prøve «grow up»-økonomi.

Velferdsstaten er under press, og det er åpenbart at det motiverer til desperate reformforslag. Men man må påse at verdisynet bak reformene i det hele tatt er i synk med idéene velferdsstaten er basert på. Istedenfor å stramme inn og forvandle systemet til en perversjon av hva den var ment være, må vi se til hva som fungerte.

Man kan undres på hvor langt Arbeiderpartiet skal bevege seg bort fra røttene sine før de forstår at de må snu. Hvordan skal slike forslag gjøre folks liv bedre? Det virker som om økonomisk vekst er blitt det overordnede målet, mens vårt lands innbyggere er underordnede. Enkeltindividet ofres nå på maskinens alter. Man kan spørre om ikke Arbeiderpartiet er blitt den kjipe arbeidsgiveren som de hjalp lønnsmottakere å kjempe mot for mange, mange år siden. Hvor er solidariteten, menneskeligheten og tilliten blitt av?

Det er skummelt rigid og udemokratisk å pålegge kommunale byråkrater å flytte mennesker rundt som brikker – og for hva? Istedenfor å spare penger og bidra til verdiskaping, er forslaget en oppskrift på bortkastet kapital – økonomisk, menneskelig og politisk. Netto er det en kostnad å betale for å presse folk inn i jobber som hverken de eller samfunnet har bedt om. Skal staten først investere i å stimulere til verdiskaping og varig trygghet, bør den droppe overformynderiet.

Godt lederskap er å snu organisasjonskartet opp-ned og gjøre staten til en tilrettelegger istedenfor en mikromanager. Forsøk viser at en stabil grunninntekt uten styringskrav, gjør at mottakerne får bedre helse, tar tak i sitt eget liv og planlegger mer langsiktig. Suksesshistorier skjer når samfunnet er fleksibelt nok til å utnytte mangfoldet og skapergleden blant sin befolkning. Borgerlønn gir mennesker muligheten til å være aktive ut ifra egne ressurser. Tillit krever mot, men alle fruktbare forhold bygger på det.