SKUFFENDE: Kjeltringkomedien “Blue Iguana” er dårligere en filmene den hyller. Men blodet flyter her også. Video: Screen Media Film Vis mer

Anmeldelse Film «Blue Iguana»

Joda, hun blir pen med en gang hun tar av seg brillene

«Blue Iguana» er en kopi av noe som en gang var friskt og frekt.

«Blue Iguana»

3 1 6

Actionkomedie

Regi:

Hadi Hajaig

Skuespillere:

Sam Rockwell, Ben Schwarz, Phoebe Fox, Peter Ferdinando

Premieredato:

11. januar 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Blue Iguana»

«Påfallende usjarmerende hyllest til gamle kjeltringkomedier»
Se alle anmeldelser

FILM: Ikke lenge ut i «Blue Iguana» føles det naturlig å undre seg: Hva er egentlig sjarm? Ikke fordi filmen er så sjarmerende, men fordi den er påfallende usjarmerende.

Dette til tross for at den er en hyllest til en type filmer som på åtti- og nittitallet var kjent nettopp for sin respektløse sjarm: De blodige og rappkjefta actionfilmene der kjeltringer i utstudert dårlige klær leverte lakoniske og ofte absurde replikker mens blodet fløt. Sam Rockwell, Oscar-vinner av fjoråret, mangler også nettopp dét som har kjennetegnet de nesten tegnefilmaktig karismatiske rollene han har spilt før: Sjarm. Kanskje har det å gjøre at både han, og filmen som sådan, anstrenger seg for mye for å sjarmere.

Trivelige og utrivelige forbrytere

Det er de små, trivelige forbryterne som slåss mot de litt større, langt mindre trivelige forbryterne i «Blue Iguana», fortalt med karakteristiske knallfarger, krappe kutt og sakte film. Rockwell og Ben Schwartz er ute på prøve, men ramler tilbake inn i livet på skråplanet så snart anledningen byr seg.

Anledningen er Katharine (Phoebe Fox), en britisk advokat med et problem. Snart befinner guttene seg på feil side av Atlanteren, litt flere folk enn strengt tatt nødvendig har dødd, og penger og juveler er på avveie.

Av med brillene

Fox er det beste ved «Blue Iguana»: En lavmælt og anspent person med en stor appetitt, tvilsom bordskikk og store reservoarer av ren kompetanse. At hun kjøres gjennom tar-av-seg-brillene-og-blir-pen-kverna må i denne sammenhengen sees på som et metagrep. Nest best er Peter Ferdinando som gjenglederen Deacon, en konstant apoplektisk sadist som noen ganger får ganske så forståelige utbrudd av fortvilelse over at håndlangerne ikke følger med på nyhetene eller at moren er så ubehøvlet.

Blass etterligning

Ellers fremstår filmen som en blass etterligning mer enn et uttrykk for selvstendig talent. Gjeng-mot-gjeng-plottet er forutsigbart og uinspirert. Verst er det likevel at regissør og manusforfatter Hadi Hajaig tror at «Blue Iguana» er vittigere enn hva den er.

Det er aldri noe godt tegn når kamera dveler lenge ved reaksjonsbildene etter at noen har sagt noe som skal være morsomt, ekkelt, eller ekkelt-morsomt. Det er som om Hajaig tror publikum må forklares at dette er gøy, istedet for å bare oppleve det. Men av alle ting du kan få inn med teskje, er flau humor kanskje det som smaker dårligst.