FLUE I SUPPA: Christian Kracht har blitt beskylt for både det ene og det andre etter å ha skrevet «Imperium». Vår anmelder mener boka i all hovedsak er underholdende, men ikke hadde hatt vondt av å bli skrudd ned noen hakk. Foto: Julian Baumann / Pelikanen
FLUE I SUPPA: Christian Kracht har blitt beskylt for både det ene og det andre etter å ha skrevet «Imperium». Vår anmelder mener boka i all hovedsak er underholdende, men ikke hadde hatt vondt av å bli skrudd ned noen hakk. Foto: Julian Baumann / PelikanenVis mer

«Jødehater!» «Nihilist!» «Krigsromantiker!»

Les vår anmeldelse av den tyske skandaleboka «Imperium».

ANMELDELSE: Stillehavet 1902: Den moderne tyske dampbåten «Prinz Waldemar» kaster loss i Hong Kong med kurs mot de tyske koloniene på Ny-Guinea. Passasjerene består av velfødde kolonialister og en paradisfugljeger, samt unge August Engelhardt, mager og langhåret.

For en ikke ubetydelig arv, har han kjøpt den bittelille øya Kakabon. Der vil han skape et paradis på jord, hvor menneskene kan streife rundt splitter nakne og leve utelukkende av solen — og kokosnøtter.

Dette er plottet i den sveitsiske journalisten og forfatteren Christian Krachts «Imperium». Den er på alle måter fantastisk lesning. Fortellingen dekker tiden frem til utbruddet av første verdenskrig, og ser tilbake på tiden før Engelhardt reiste: Flukten fra Keiser Wilhelms prøyssiske militarisme, et korrumpert keiserrike som hadde behandlet Engelhardt så nedrig. Han hadde blitt anholdt av politiet og mishandlet - av den enkle grunn at han var nudist.

Ikke sjelden overgår virkeligheten selv den mest surrealistiske diktning. Det er tilfelle her. August Engelhardt (1879-1919) er en historisk skikkelse.

Han skrev det utopiske skriftet «En bekymringsfri fremtid», og grunnla en sekt som riktignok aldri oversteg 30 tilhengere. Sektens grunnide var en form for soltilbedelse, og ideen om å leve kun av kokosnøtten - kokoivorisme. Engelhardt bodde på Kakabon til han døde bare 40 år gammel, sannsynligvis på grunn av sitt svært ensidige kosthold.   

«Jødehater!» «Nihilist!» «Krigsromantiker!»

Det gikk med andre ord med Engelhardt som med det tyske riket. Hans utopi klappet sammen. Som skikkelse er han derfor et fantastisk bilde på forrige århundreskiftet. En tid da mennesket hadde de mest storslåtte ideer og tro på rasjonaliteten og teknologiens fremskritt. Parallelt kom reaksjoner på en korrumpert vestlig sivilisasjon, og en lengsel tilbake til naturen.

Deriblant de mest selsomme former for sekter og -ismer som får englene til Märtha Louise til å virke riktig så jordnære. Som vi alle vet endte denne fin de siècle-optimismen i skyttergravene.

Stilistisk spiller Christan Kracht på litteratur skrevet rundt århundreskiftet. Et oppstyltet dels maniert ironisk høytysk - forbilledlig ivaretatt av Sverre Dahl - med et imponerende stofftilfang i en salig røre av fakta og fiksjon. Kracht rapper vilt fra forfattere som Thomas Mann og Joseph Conrad, og her er utallige litterære henvisninger. En Robinsonsk Fredag dukker opp i form av øygutten Makeli, en sjømann à la Conrads Quequeg. Etter noen år bringes et stort klaver til øya — som i filmen «Piano». For øvrig også hentet fra virkeligheten, gjennom Engelhardts sektvenn, den tyske pianisten Max Lutzow.

«Imperium» har vakt oppsikt, dels furore i Tyskland. Den kom da en kritiker rykket ut og fant både nihilisme, rasisme og nynazisme hos Kracht, som ble omtalt som sin generasjons Céline.

Kritikken ble ikke tatt alvorlig, enhver kan se ironien i «Imperium», og her i Norge har den paralleller til Eivind Tjønnelands stupide angrep på det han mente var nazistisk tankegods hos Thure Erik Lund.  

Men Kracht har vært en omstridt forfatter siden debuten «Faserland» (1995). En kultroman, som balanserer mellom kulturkritikk og det noen vil si er farlig nihilistisk krigsromantikk. Hans bøker har blitt kalt poplitteratur, en form for klipp-og-lim der han har blitt beskyldt for å plagiere Bret Easton Ellis. Selv hevder Kracht at han egentlig bare skriver lett underholdning — eller kitsch, og har brukt Odd Nerdrums malerier som omslag på to av sine bøker.  

Misjonæretere «Imperium» er i høyeste grad god underholdning. Her er noen fantastiske scener, som da Engelhardt ankommer øya med sitt enorme bibliotek. Utopisten og antikolonialisten vasser i land på øya han har kjøpt for 40 000 mark. Lurt trill rundt av øykolonienes herskerinne Queen Mary, som selv har fått den for to gamle geværer og tretti griser. Øyboerne selv er intetanende om at han eier dem. De er hodejegere, som noen år tidligere har fortært en misjonær.

Romanens Engelhardt framstilles som en karikatur av en utopist, med noen like karikerte etterfølgere. Blant annet en homoseksuell antisemitt, som tiltrekkes av sektens nudisme og den nakne Engelhardt. Noen år senere ankommer tjuefem unge håpefulle kokosnøtt-tilbedere. De legger seg til, nakne utenfor hovedstadens guvernørbolig, i den tro det er den avsidesliggende øya. De blir etter kort tid syke av malaria, og må legges inn på sykehuset. Dette også delvis hentet fra virkeligheten.

Krachts versjon av Engelhardts siste år, derimot, synes nokså fiktiv. Den er like mørk som Conrads mørke hjerte. Det er vel her Krachts nihilisme kommer inn.

Det er en fantastisk fortelling dette, men jeg tar meg i å tenke at historien om den historiske Engelhardt er vel så god. Boka hadde ikke blitt dårligere om Kracht hadde skrudd satiren ned noen hakk. Virkeligheten overgår som kjent ofte selv den mest elleville diktning.