SÅ JØDENE SOM HATEFULLE: «Grunnlovens far» Christian Magnus Falsen anså jødedommen for å være en hatefull religion, og jødene som en politisk femtekolonne som bar hat til sine kristne vertsnasjoner, skriver kronikkforfatteren.
SÅ JØDENE SOM HATEFULLE: «Grunnlovens far» Christian Magnus Falsen anså jødedommen for å være en hatefull religion, og jødene som en politisk femtekolonne som bar hat til sine kristne vertsnasjoner, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Jødehatet i morsmelken

Negative fordommer og stereotypier om jøder var heller regelen enn unntaket i det protestantiske Norge i 1814.

Meninger

NRK-sketsjen om Grunnlovens §2, også kjent som jødeparagrafen, under åpningen av 200-årsjubileet på Eidsvoll vakte reaksjoner. Frimodig undring om hvorvidt jødene virkelig kunne være så farlige, blir møtt med overbærende latter av Grunnlovens hovedforfatter i Atle Antonsens skikkelse.

Slik påminnes vi om at negative fordommer og stereotypier om jøder heller var regelen enn unntaket i det protestantiske Norge i 1814. Jødeparagrafen ble da også vedtatt med 103 mot 7 stemmer. Betyr så dette at eidsvollsmennene var antisemitter? La oss kikke litt nærmere på argumentene som ble framført for og imot jødedom og jødisk innvandring til Norge for 200 år siden. Frykten for jøder og jødisk innvandring bygget hovedsakelig på tre forhold: Handel, vandel og en jødisk Messias.

For det første anså man jødene for å være en økonomisk trussel. Med sine økonomiske evner kunne de utmanøvrere norske handelsfolk og til og med skaffe seg kontroll over statsfinansene. Hardangerpresten og stortingsrepresentanten Niels Hertzberg var selv blant dem som hadde stemt for utestengelsen av jødene i 1814. Som ung teologistudent i København hadde han vært i kontakt med fattige danske jøder, som i mange tilfeller livnærte seg av tigging, husering og handel med brukte gjenstander og klær (såkalt sjakring). Som eldre mann, nesten blind og på terskelen til døden, skrev Hertzberg i 1841 et vitnesbyrd hvor han prøvde å finne en forklaring på den motviljen han selv og hans generasjon hadde følt mot jødene: et hat «sugd inn med modersmelken».

Samtidig nevner han den økonomiske frykten for at en jødisk armada ville sette kursen mot Kongsberg gruver og nærmest «klore sølvet ut av gruveveggene». Da Hertzberg som student ble oppsøkt av en eldre jødisk kleshandler i København, begynte han derfor straks å skjelle ham ut. Kleshandleren lyttet i taushet før han svarte den unge teologistudenten: «Hvordan kan det sømme seg for deg som kristen å bruke slike ord mot en stakkars fattig gammel jøde?». Hertzberg forteller imidlertid at han selv ble konfirmert av denne opplevelsen og at han rødmet av skam «fra Hoved-Isse til Fodsaale».

I Hertzbergs studietid hadde jødene i Danmark en relativt høy grad av religionsfrihet, men jødekvarterene var preget av slum og fattigdom. De ble fra gammelt av nektet å eie jord og henvist til sosialt utsatte yrker som pantelånervirksomhet. Dette ga næring til stereotypien om jøder som grådige og upålitelige. Både Holberg og Wergeland anså religionstvang som ukristelig og primitivt, og begge forfektet de radikale ideer om toleranse mellom kristne og jøder.

Men Holberg var samtidig bekymret for jødenes håp om en verdslig jødisk Messias-konge som skulle komme dem til politisk unnsetning i en historisk krisetid. Oppblomstring av jødisk messianisme hadde forekommet i flere land, og Holberg var bekymret for at det også kunne oppstå i Danmark-Norge og true eneveldet. For Holberg var svaret imidlertid ikke tvangsdåp, utestengelse eller undertrykkelse, men religionsfrihet, opplyst dialog og anerkjennelse innen felles grenser.

Frykten for politisk jødisk messianisme stakk også dypt i eidsvollsforsamlingen, ikke minst hos hovedforfatteren av Grunnlovsteksten, Christian Magnus Falsen («Grunnlovens far»). Falsen var utdannet jurist i København og tilhenger av selvstendighetslinjen mot Sverige. Og etter Eidsvoll ble han amtsmann i Bergen. Den eneste inngangsbilletten for jøder til Norge var å la seg døpe til den lutherske religion. I 1817 skrev den døpte jødiskættede Bergens-kjøpmannen Hirsch Moses Glogau et brev til Falsen, der han påpekte det urimelige i eidsvollsforsamlingens argumentasjon mot jødene: Mens mosaiske jøder skulle nektes adgang fordi man fryktet deres økonomiske evner, fikk døpte jøder som Glogau selv slippe inn. Mente man altså at de økonomiske evnene ble vasket bort med døpevannet?

Falsen valgte å trykke Glogaus brev og sitt eget tilsvar til ham i bladet Den Norske Tilskuer. Her fastholder Falsen sin begrunnelse for å stemme imot jødenes adgang til Norge: For det første anså han jødedommen for å være en hatefull religion, og jødene som en politisk femtekolonne som bar hat til sine kristne vertsnasjoner. For det andre mente han at jødene på grunn av sin hemmelige messianisme ikke ville bli lojale borgere: «Jeg har gjort dette, fordi jeg for mitt vedkommende er overbevist om at jøden aldrig kan bli god borger av nogen stat, hvor ikke jøder regjerer.» Men Glogau ble ikke svar skyldig: «Som luthersk kristen staar jeg på menneskehetens høieste spiss, kan række haanden til jøden, tyrken, hedningen, intet forbyr mig at kalde dem brødre.»

Skal vi dermed konkludere med at Grunnlovsfaderen var antisemitt? Så enkelt er det nok ikke. Antisemittisme er i vitenskapelig forstand en politisk bevegelse som oppsto 60 år seinere. Målet var å reversere den frigjøringen av jødene som hadde funnet sted i Europa, etter hvert også i Norge. Her ble jødeparagrafen avskaffet i 1851 etter Wergelands utrettelige kampanje. For antisemittismens ideologer var det å være jøde ikke et spørsmål om religiøst valg, men om biologisk arv. Jøder ble heretter oppfattet som en mindreverdig «rase» som kunne medføre åndelig smitte og nedbrytende raseblanding. Slike ideer var ukjente for Grunnlovsmennene. Desto viktigere ble protestantiske anti-judaiske forestillinger om jødene som Kristus-fornektere og Kristus-mordere, som også Luther hadde oppildnet til. Jødehatet hadde i århundrer vært en integrert del av kristen europeisk fromhetskultur. I tillegg kom de moderne ideene om nasjonen som et politisk og kulturelt fellesskap. Og for eidsvollsmennene var det klart at den selvstendige norske nasjonen skulle bestå av bofaste protestanter som eide jord.

I dag er mange norske jøder redde for å vise sin jødiske tilhørighet. Og det til tross for at Norge gjennom København-erklæringen har forpliktet seg til å ivareta rettighetene til sine nasjonale minoriteter. Deriblant jøders rett til å leve som jøder. Hva er det egentlig i den norske morsmelken?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook